Harejakt i ville vesten

Fem hareloser, åtte skudd avfyrt, tre fall. Gjengen jeg delte ni måneder sammen med på Nordfjord Folkehøgskule er på harejakt!

Harejakt med hund er lite utbredt på vestlandet. Harer er det nok av, her er Lars, Andreas og RG Mikke med lørdagens fangst.

Det er fredag. Klokken rundet ni. Gradestokken lå rett rundt null. Skyene lå tett på himmelen, men nedbøren slapp vi unna. Knallhard skare. Tredve centimeter løssnø på toppen, men bare sju-åtte inni plantefeltet.

På vei innover traktorveien gikk 13 spente jegere. Jeg var elev på folkehøgskole i Gloppen i Nordfjord i fjor, og nå var det fjorårstreff. Det var en god miks av min gjeng med fjorårselever og noen fra årets kull som ble med på harejakt.

Elgjegeren fra Vegårshei, John Aage, med sin første hare.

Flust med harespor

Troa på los ble stor da vi observerte mange gamle harespor på vei innover den snødekte traktorveien. Etter noen hundre meter fikk jeg øye på et spor som så litt ferskere ut enn de andre, og slapp RG Mikke til Anders Hodnemyr og Rune Gjengedal her. Mikke fulgte sporet rett opp den bratte, grankledde vestlandslia i 300 meter, og her satt haren. Vi postet ut, mens losen gikk taktfast.

Et stort granfelt med en hare som turer fint innenfor det, og fjorten mann med hagle rundt. Utradisjonelt, men spennende for alle og enhver. Halvannen time etter uttaket, smeller to kjappe skudd. Tyst på radioen. Halvminuttet går før enda ett smeller.

«Haren ligger her,» kom det fra årselev John Aage på radioen. Det viser seg at fjorårselev Mads står bak de to første skuddene, som var bomskudd.

Godgjeng på harejakt!

Hare med englevakt

Etter å ha fyrt opp et pølsebål og fylt opp magen, slapp jeg Mikke nedenfor et nytt granfelt i håp om at han søkte opp til dette. Håpet ble innfridd, og etterhvert gikk også denne losen. Det var både langt og bratt opp til dette granfeltet. «Førstemann som går opp, skyter hare,» sa jeg til de andre.

Lars (som dere husker fra harejakt i Eiken med Kira og Mikke) var først oppe. Mikke hadde jaget bortimot en time, da det smalt fra Lars. Dette endte dog med et kort gjentak, før dødtap. Litt hold var det, men at den haren løp videre er fortsatt et mysterium.

Dag to – enda bedre!

Lørdag sviktet årselevene, så da reiste Lars, Andreas, Henning, Petter, Sebastian og jeg inn til det samme terrenget. Etter

Andreas skjøt hare i Hyen i fjor også, men dette er første i los.

frokost på Rimi ble vi litt seint ute, men da klokka rundet halv ti slapp jeg Mikke i det samme, store granfeltet som i går. Gradestokken lå rett rundt null, og det begynte å snø kraftig i morratimene.

«Hør! Hør!» utbryter stipendiat Sebastian. Losen er i gang, uttak bare femti meter fra der hvor gårsdagens døde pyse satt. Vi gikk innover i terrenget og postet ut på de samme postene som i går.

Denne haren turer tett og fint, men lite på de samme stedene. Mikke jager veldig bra i dag. Veldig bra trøkk, han ligger nærme haren!

Losen går i en time, før skogens stillhet brytes av et hagleskudd. Andreas mestrer posten hvor gårsdagens bomskudd smalt, og hare nummer to for helga er et faktum. Mikke lever fint på 37 grader varme organer!

Revansj for Lars

På vei til post mente jeg at jeg så noen ferske harespor langs veien. Vi gikk tilbake til disse, slapp Mikke, og satte oss ned for å spise. Mens jeg stod i telefonen, ropte plutselig Henning: «Kjetil, hør! Det er los igjen.»

Ville tilstander på vestlandet! Vi stod og hørte på losen litt, før Lars, Sebastian, Henning og Petter postet ut. De kjører stein, saks, papir om å poste i uttaket, og Lars vinner.

Tålmodighet lønner seg. Lars får sin deilige revansj!

Jeg og skytter Andreas gjorde opp et losbål og nøt denne losen. Mikke jager tett og tapsfritt, med bra mål. Gøy å høre på!

«Bang! Bang!» To skudd har pleid å være et dårlig tegn. «Haren løp videre ned mot dere. Er to hull i trærne her, gitt,» sier Henning.

Mikke jager heldigvis videre, og viser ikke antydning til å slite etter bomskuddene. Sebastian ser haren flere ganger, men den krysser på for langt hold hver gang.

Halvtimen etter smeller det nok en gang. Det høres ut som det kommer fra uttaket, og Lars som står der har ikke radio. Jeg går ned, og Lars roper at haren ligger.

«Jeg hørte lydene fra bålet deres, og lurte på å stikke opp til dere. Haren har jo ikke vært i nærheten her. Men så plutselig kom den hoppende,» forteller Lars.

Fjellhare

Vi er storfornøyde hele gjengen, og det nærmer seg noe opplegg på skolen. Vi er tross alt på en gjenforening arrangert av folkehøgskolen. Men jaktlysten til både Mikke og oss er stor, så vi slipper ei siste gang i granfeltet hvor gårsdagens mysterium fant sted.

Mikke gikk lenge på fot, så lenge at Sebastian, Henning og Petter satte seg i bilen og kjørte hjemover. Lars, Andreas og jeg stod igjen, klissvåte av den bløte snøen. Mikke fikk ut denne haren også, men den gikk rett til fjells, faktisk så bratt at Mikke ikke klarte å komme seg opp. Dermed ble det en labbetur på 100 høydemeter i ei stupbratt li for å få koblet…

Det var ei fantastisk helg, både jaktmessig og sosialt. Takk for turen, alle sammen!

 

Denne bildekrusellen krever javaskript.