Harefall for Kroonmäen Ila

Blod, svette og nesten gledestårer. Denne søndagen hadde alt!

Klokken er 09:30. Jeg sitter på en høy topp og har stampet i to timer. Ikke et eneste harespor. Ikke var det noe langs veien heller, på vei til terrenget. Med et sukk setter jeg meg på stolsekken og nærmest konkluderer med at det ikke blir slipp i dag.

Men èn time senere snur det seg. Jeg finner en gammel beiteplass med harespor fulle av snø. Helt uten forhåpninger slipper jeg valpen.

– Det er jo fint at ho får løpt av seg litt, så blir ho i det minste rolig under Liverpool-kampen i kveld, tenker jeg.

Utrolig nok virker Ila, som bare er sju måneder gammel, ganske interessert i sporene. Etter ei stund kommer ho tilbake til meg med en liten einerkvist i munnen. Lite visste jeg om at hun bare hadde forberedt kvisten som skulle stappes inn i haren da. Jeg flytter meg hundre meter, opp i kjerneområdet for foten. Der ser jeg harespor som det bare er litt snø i, og det har jo snødd litt i dag morges, mens jeg stampet rundt på leting etter spor.

– Ho går på fot, men jeg tror nok ikke det blir noe av det. Det virker ikke som det lukter godt nok for henne, sier jeg til en kamerat over telefon.

Jeg tok feil. Men aldri før har jeg vært så glad for å ta feil. Ila dro ut på en streng med harespor som hun ikke hadde vært på. Det drar inn i noen smågraner, og plutselig hører jeg henne i full los 300 meter unna. Haren har nok gått før henne.

Det neste kvarteret går det så det suser. Ho jager skikkelig bra, og smilet blir bredere og bredere. Det blir tap, gjentak og tap igjen.

Så kommer det et nytt gjentak. Jeg står parat femti meter unna uttaket. Ut fra intet ser jeg en bevegelse. Haren kommer i full fart på tjue meter, men det er tett. Så setter den seg, Helt åpent. Holdet var rundt tredve meter, og jeg smeller. Pys faller rett ned. Jeg går bort, står og kikker på haren og hører Ila lose. Jeg skjelver. Adrenalinkick til tusen!

Ila ligger litt bak nå, men jager hakkete inn på fallet. Vel inne viser hun stor interesse for haren, faktisk så mye at hun stikker av med den! Jeg er opptatt med å filme at hun kommer inn på fallet, og etter å ha slikket over hele pys tar hun et solid grep i den og løper avgårde. Kommer heldigvis ikke langt avgårde. (Får ikke lagt ut film fra mobilen. Forbasket. )

Ble ikke noe utstopping av Ilas første hare, slik planen var. Men en strålende dag ble det!

Medeier Rune var samtidig på jaktprøve med Rg-Betty, som jaget til første elite. I går stilte jeg Rg-Mikke, som jaget full tid. I dag fullførte Anders, så også Mikke oppnådde samme resultat. Mange andre som har oppnådd gode resultater på jaktprøve denne helga, gratulerer alle sammen!

Bedre enn dette kan vel ikke en søndag bli?

Kos dere med de siste elleve dagene av harejakta, alle sammen!

Foredrag med Rasmus Bostrøm i Hægebostad

Rasmus Bostrøm regnes som Skandinavias fremste rovviltjeger. Med gaupe- og ulvejakt på lerretet fylte den svenske jeger og filmskaper Kollemo grendehus til randen.

Skrevet av Kjetil Nygaard, trykket i Farsunds Avis 12.januar 2013

Skandinavias fremstre rovviltjeger, Rasmus Bostrøm, viser frem bilde fra en av gaupejaktene han har deltatt pŒå. Stemningen var stor i salen gjennom hele kvelden.

Mens jegere er redd for at ulven skal forsyne seg av deres hunder, slipper svensken Rasmus Bostrøm (42) dem i håp om at de skal spore opp ulven og jage den.
– Dette fungerer svært bra, men det er naturlig nok en risiko for hundens liv. Du slipper ikke familiejuvelen på spor etter en ulv, forteller Bostrøm.

Den norske ulven kommer fra oss i Sverige. SåŒ noe gjør vi feil, sa Rasmus Bostrøm til forsamlingens latter.

Stillheten i Kollemo grendehus vitner om at folk blir delvis sjokkert og delvis imponert. Med tjue års erfaring med gaupe-, ulv- og bjørnejakt ble det en underholdende og lærerik jaktkveld i Hægebostad. Bostrøm foreleste om hvordan hans jaktlag jakter på store rovdyr. Publikum fikk oppleve spektakulære filmscener fra hans nærmøter med gaupe og ulv. Blant annet fikk vi se Bostrøm snike seg inn på ei gaupe som satt i et tre, og hvordan hundene angriper ei skadet gaupe. Han utstyrer hundene med kamera, så fikk vi se hvordan to ulver gikk til angrep på en av hans hunder. Da kom en annen hund til unnsetning.
– Støveren sto og bjeffet på ulvene. Det tror jeg reddet livet til den sårede hunden, forteller Bostrøm.

Kjørte 73 mil
Det var ikke bare enkelt å få Bostrøm til Hægebostad. Torsdag var den eneste dagen han var ledig i hele januar måned. Selv kjørte han 73 mil på torsdagen for å forelese i Hægebostad.
– Det var en lang tur. Men det er kult å komme her og fortelle om gaupe- og ulvejakt. Selv begynte jeg i 20-års alderen, og skulle gjerne hatt noen til å veilede meg slik at jeg slapp å gjøre alle nybegynnerfeilene, sier Bostrøm.
Han håper at hans erfaring kan hjelpe andre til å komme i gang med gaupejakt. Filmene er kjent over hele Skandinavia, og viser spektakulære gaupefellinger på bare fire-fem meters hold.
– Jeg gjør dette for å skape interesse. For fire år siden begynte jeg å filme jakten. Det er jo en utfordrende jakt som jeg ønsket at flere skal få glede av. Nå surrer det filmer om gaupejakt overalt, til og med i svenske barnehager, ler – han.

Har sju hunder
– Hva er det som fascinerer deg så med rovviltjakt?

Kollemo Grendehus ble fylt til randen under Hægebostad viltutvalgs jaktkveld med forelesning om gaupe- og ulvejakt. Cirka 300 personer deltok.

– Vanskelighetsgraden, uten tvil. Å lykkes med gaupe- og ulvejakt krever godt samarbeid mellom både hunder, jegere og grunneiere. Dessuten krever det mye tid å spore på dyrene. Men jeg jakter utelukkende med hund. Det gir jakta en ekstra dimensjon, sier Bostrøm.
Selv har han sju hunder av forskjellige raser som han bruker på gaupe, ulv, bjørn og revejakt.

Svein Hovden er ivrig kursholder i måŒr- og revejakt. Han var blant de 300 som ble begeistret for Rasmus Bostrøms foredrag om jakt pŒå store rovdyr.

– Midt i blinken
Det nærmer seg 1. februar og startskuddet for gaupejakta. I den anledning ønsket Hægebostad viltutvalg å skape enda mer interesse rundt jakten på de store kattene. Svein Hovden fra Lyngdal er selv en aktiv rovviltjeger. Etter Bostrøms foredrag smilte han bredt, og mener viltutvalget har truffet spikeren på hodet.
– Bostrøm er Skandinavias fremste rovviltjeger. Dette trengte vi. Det er midt i blinken for å skape interesse nå som gaupejakta snart starter. Bestanden av gaupe er god i dette området. Foredraget var lærerikt, så det hjelper oss nok i gaupejakta, sier Hovden.
Han reiser selv rundt omkring i Agder og holder kurs i jakt på mindre rovdyr som rev og mår.
– Det er et kjempeinitiativ som viltutvalget har tatt her, sier han.

Hægebostad viltutvalg ved leder Tore Johnny Eikeland (t.h) og nestleder Arne Neset. Sistnevnte er ogsŒ ansvarlig for organisering av gaupejakt i Hægebostad kommune.

Storfornøyd arrangør
Tore Johnny Eikeland, leder av Hægebostad viltutvalg, var stolt over å trekke så mange folk til Kollemo grendehus torsdag.
– Dette er stort. Folk kommer jo helt fra øvre Setesdal, Iveland og Vennesla for å være med på jaktkveld hos oss. Det koster litt, men viltutvalget tar den regningen med et smil, sier han.
Arne Neset er nestleder og ansvarlig for organisering av gaupejakt i Hægebostad kommune. Han håper at kvelden har skapt mer blest om spennende jakt på et dyr få mennesker får oppleve på nært hold.
– Vi har gode tradisjoner for gaupejakt her. De siste årene har vi etablert et godt samarbeid med de aller fleste grunneierne i kommunen, og også i nabokommunene er det noe tilsvarende på gang. Som Bostrøm sier, så er vi avhengige av et godt, bredt samarbeid for å lykkes med gaupejakt.

Fakta: Rasmus Bostrøm
*Har jaktet med hund på de store rovdyrene gaupe, bjørn og ulv i over tjue år.
*Bostrøm har et eget klesmerke med frilufts- og jakttøy. Han driver dessuten med jaktguiding og er ettersøksjeger.
*Har de siste årene gitt ut flere filmer i serien «Swedish Chasseur» om jakt på forskjellig rovvilt. Regnes av mange som Skandinavias fremste ettersøksjeger.

En perfekt dag?

I dag har jeg postet på to forskjellige hareloser. Begge harene lever fortsatt, men jeg fikk jo oppleve spenningen. Det må jo være en perfekt dag?

Klokken 07:15 rullet Passaten til Rune inn i gården her hjemme. Jeg og Ila hoppet på, og vi satte kursen mot Evje. Vel fremme oppsøkte vi hvert vårt granfelt, jeg med fem måneder gamle Ila og Rune med et par år eldre Mikke.

Jeg slapp i ferske harespor fra natten, mens Rune slapp i spor med litt snø i. Temperaturen var rundt fire-fem blå, det var overskyet og drysset litt snø i ny og ne.

To pyser på beina
Ila fattet umiddelbart interesse for sporene som gikk i alle retninger i granfeltet, og etter ei stund fant ho haren og begynte å lose. Dette er første gang hun jager hare i det fri, men hun har ikke fått mange sjansene heller. Med et glis om munnen la jeg patronene i hagla og hørte losen gikk innover, dessverre bort fra meg.

– Loser Ila? Synes jeg hørte noe i det fjerne! Mikke fikk forresten akkurat ut hare han også, sier Rune over jaktradioen.

Med en los på hver side har jeg en fin adventsmorgen i et vakkert granfelt. Det går nok ikke mer enn snaue ti minutter før valpen mister grepet på haren. Jeg trekker etterhvert ut mot tapet, hvor hun står på i et par timer. Da ser det ut til å være nok, og jeg kobler henne.

Bomskudd
Etter at Ila er koblet trekker jeg ned mot Mikke sin los for å poste litt. I et tett felt av smågran finner jeg raskt en streng hvor det ser ut til at både hund og hare har vært opptil flere ganger. Her blir jeg stående.

– Kjetil! Losen går mot deg. Vær klar! sier Rune på radioen.

Losen til Mikke har stort sett gått i et lite område på 300×300 meter. Jeg hører han godt, og losen kommer i full fart mot meg. Bombesikker på at jeg skal få sjansen til å felle årets første pys, tar jeg av sikringa. Det kribler. Men losen passerer tjue meter innenfor meg, uten at jeg ser verken hare eller hund. Jeg trekker inn til denne strengen og poster videre.

Plutselig smeller det oppe i lia. Kun ett skudd, noe som pleier å være et godt tegn på jakt.

–Jøss! Er det bare å ta av seg hatten eller? spør jeg.

– Nei, fyttikatta! Det ble en stjernebom på en halvdårlig sjanse. Plutselig satt haren bak meg, og jeg hadde store hansker og hagla på skuldra. Men det verste er at idet jeg skjøt, stoppet den så fint på 30 meter. Da jeg skulle skyte igjen, KLIKKA HAGLA!! svarer en lettere irritert Rune.

Det blir litt kluss etter bommen, men etter ei lita stund finner Mikke igjen haren og jager i et enda tettere område. Vi poster fortsatt, men uten å se mer til pys må vi koble hunden og reise hjem igjen, da Rune har et ærend han må rekke.

Nå leker yr.no med nervene til enhver harejeger. Det er i øyeblikket meldt 91mm nedbør i løpet av helga. Blir det kaldt nok, risikerer vi takk og farvel til hele jakta allerede. Fyttikatta…

Kroonmäen Ila, 5 måneder

Ila i hegn

I dag hadde jeg og valpen en flott formiddag i kulda på heia.

Kroonmäen Ila i farta.

Tidligere i uka bestemte jeg meg for en tur i et større hegn. Det er på 75 mål, og jeg fikk høre at det var i største laget for en valp på fem måneder.

– Tja, det er jo uansett bedre sjanse der enn ute i det fri, så vi prøver oss, tenkte jeg.

Alarmen ringte klokken 06:20. Gradestokken viste 11,5 blå. En drøy halvtime senere var Golfen på vei. Jeg hadde ikke vært i dette hegnet før, men etter grundig veibeskrivelse fra Rune fant jeg frem. Ironisk nok stod haresporene så fint like ved lomma jeg parkerte i. Det var en snau kilometer å gå opp på heia før jeg møtte en port med en harefigur på toppen. Jeg åpnet porten og ble møtt av et mylder av harespor.

Jeg slapp Ila. Hun viste stor interesse for sporene og gikk oppover ei li. På toppen av lia satt pys, og losen var et faktum.

De neste tre timene var det korte losrepriser fulgt av tap. Totalt tok hun igjen haren fem ganger. Ved ei anledning tok Ila igjen haren få meter ifra meg. Pys kom i hundre og ti rett mot meg, stoppa på en meter og satte full fart tilbake. Den var visst like skremt som meg. Selvsagt fikk jeg ikke filmet haren i dag heller, men legger ut en liten lossnutt fra nest siste og siste gjentak for dem som skulle være over middels interessert.

Nå blir det spennende å se hva værgudene finner på av sprell i morra, men forhåpentligvis er det sporsnø igjen neste helg. Hvem vet, kanskje vi kan prøve oss utenfor hegnet en tur?

Langveisfarende hare

I dag morges reiste jeg og onkel Svein til Tisland i Marnardal for å jakte hare. 

Onkel Svein, Shakira og en voksen hannhare.

Litt over klokken ni slapp vi Shakira. Ho forsvant rett ut to-tre hundre meter.

– Hør! Hør! Er ikke det Kira? utbrøt plutselig onkel.

Jo, så sannelig var det ikke Kira som jaget, og det før vi i det hele tatt hadde rukket å se at det var fot.

– Herlig! Ho fant den utrolig fort. Den kommer sikkert bortover hit i grusveiene, sier jeg.

Men så skammelig feil er det lenge siden jeg har tatt. Haren reiste først åtte hundre meter i den ene retningen, før den var innom uttaket og la avgårde andre veien. Losen gikk ikke i nærheten av oss i det hele tatt. Derfor var det bare en ting å gjøre; begynne å følge etter.

Losen fulgte en grusvei langt innover, og vi endte opp med å poste to kilometer fra uttaket. Haren gikk frem og tilbake. Midt i et lite tap fikk vi besøk av en trivelig kar, Edvard, som bor like i nærheten. Han kom bort og snakket, og imens fikk Kira et voldtsomt beskrik i lia like bak oss. Jeg og Edvard stod i kanten av en grusvei mens losen gikk for fullt like ovenfor oss i lia.

– Se! Se der! sier plutselig Edvard og peker bortover veien.

Han lyser opp og smiler bredt. Hundre meter nedenfor har haren hoppet ut på veien, men løper ifra oss. Den var kritthvit og så stor ut, selv på så langt hold. Kira holdt trykket oppe, og vi hadde et håp om at haren kom tilbake.

Men etterhvert mistet hun den, og jeg gikk ned til onkel for å spise litt lunsj. Vi stod og vurderte hva vi skulle gjøre, og bestemte oss for å poste ut igjen. Jeg gikk mot posten min, men ble etter noen få skritt avbrutt av onkel.

– Kjetil! Kjetil! hvisket han.

Jeg snudde meg, og så til min store forundring at onkel hadde kastet opp hagla og stod og siktet.

– Hva er det nå han tuller med? tenkte jeg.

Kira hadde jo tap i en helt annen retning. Men jaggu var det ikke pysen, haren, jasen, hårrå´n (kjært barn har mange navn!) som hoppet så fint i det tette granfeltet. Og jaggu stoppet den ikke i ei lita glenne.

– Pang!

Haren lå på flekken, uten antydning til bevegelse. Verken jeg eller onkel skjønte hvordan den plutselig hadde kommet seg så nærme oss. Men Kira kom losende inn på fallet, 1,9 kilometer fra uttaket, og onkel var en stor, hvit hannhare rikere.

Bikkja koste seg med harehjerte, jeg spiste en kakemann og onkel feiret med en snus. Da kunne vi kjøre hjem, meget lykkelige alle sammen.

Kroonmäen Ila jager hare

I dag jaget valpen til meg og Rune for første gang. Det var utrolig artig, og hun holdt den på beina i tilsammen en halvtime. Jeg fikk litt av losen på film, men klarte dessverre bare å få et bilde av haren.

Tor Martin skyter hare

Nå er det altfor lenge siden forrige innlegg, men ikke vær redd: Jeg har ikke lagt jakta på hylla! Har blitt mye los og lite fall i høst, og selvsagt endel skogstilvenning med valpen. Har bare hatt altfor mye annet å gjøre i forbindelse med studier og jobb og dermed har det blitt prioritert foran bloggen. Skal forsøke å få ut flere historier fremover. I mellomtiden kan dere kose dere med denne filmsnutten fra dagens tur på harejakt. Jeg tok med kamera istedet for hagle, og angrer ikke i det hele tatt!

Fikk også lagt en elgkalv i bakken i år. Knall det.

Kroonmaën Ila i hus

Etter en sørgelig start på måneden hvor hele valpekullet mellom AE Shakira og BdN Willy døde innen det første døgnet, reiste jeg og Rune (http://runegjengedal.blogg.no/) på tur til Delsbo i Sverige for å hente oss finskstøvervalp.

Torsdag ettermidag fylte vi bilen med bur, pledd, skåler, smågodt, kaffe og brus og plottet GPSen inn på Lars Backström og Kroonmäens kennel. Etter en kjapp svipptur nedom Østfold i et mislykket forsøk på en snarvei, ankom vi Delsbo klokken halv seks på fredags morgen. Da hadde vi 95 mil på samvittigheten.

Oppdretter Lars Backström viser frem flotte valper.

Lars tok oss imot med åpne armer og serverte kaffe og frokost. Det gikk ikke lang tid før vi var omringet av små, skjønne finskstøvervalper på alle kanter. Kullet bestod av ni valper, seks hanner og tre tisper.

Vi hadde sett bilder av valpene fra før av, og hadde en ganske klar favoritt. Etter å ha kikket og lekt litt med den, var vi enige om at Ila var valpen vi ønsket.

Jeg og Rune etter at valget er gjort. To meget fornøyde hundeeiere.

Vi heiv oss i bilen, og jeg hadde Ila på fanget. Hun la seg rett ned og koste på fanget mitt. Mens vi var opptatt av valpen og å ta bilder av den havnet vi plutselig borte fra veien vi kjørte bort. GPS-en ble innstilt på Oslo og ledet oss videre. Den fant ut at grusveier med 80-sone (bare i Sverige?!) var veldig fint å kjøre på. Da ble det litt oppkast, men ellers gikk turen strålende med Ila. Etter et par timer på fanget la jeg henne bak i buret for å spise litt. Der fant hun seg godt tilrette og ble liggende uten en lyd de siste ni timene av turen.

Kroonmäen Ila i hagen.

180 mil ble tilbakelagt på snaue 25 timer. Det gikk stort sett i ett, men var en flott tur!

 

Vel hjemme ble hun mottatt av entusiastiske søsken som steller godt med henne. I dag har også naboer og familie kommet for å hilse på, noe som selvfølgelig bare er artig for oss alle. I løpet av det første døgnet har hun vært herlig å ha i hus. Ila har fortsatt ikke gjort fra seg inne. Vi er nøye med å ta henne ut etter at hun har lekt, sovet og spist. Ved noen anledninger har hun pepet og skrapet på døra, og gjort fra seg på plenen når vi har sluppet henne ut.

Rune gjorde et forsøk på å stille henne opp.

Mor til Kroonmäen Ila er SJCH SUCH Kroonmäen Sally. Oppdretter Backström kjørte 240 mil for å parre tispa med den svenske hannhunden FI JCH INT UCH Kahvanahon Lapinjätke, så det viser at han virkelig har troa på dette her.

SJCH SUCH Kroonmäen Sally

FI JCH INT UCH Kahvanahon Lapinjätke

Nå ser vi virkelig frem til hun vokser seg stor nok til å lete etter pys. Det er mange spørsmål å stille seg og en lang vei å gå, men jeg vet både meg og Rune gleder oss veldig til å ta fatt på den oppgaven.

Den siste harejakta…

Skuddårsdagen. Sesongens siste dag, da må man jo ut! Jeg, onkel Svein og min fetter Stian reiste til Finsland hvor vi møtte grunneier Vegard og hans datter på Skogli.

Stian, onkel Svein, Anne-Berit og Vegard.

Nok en gang var RG Mikke med for å ta seg av jagingen, men det viste seg at det skulle ikke bli lett. Mens vi satt blant einerbusker og gamle harespor og drakk kaffe, så det ut som Mikke gikk på fot. Like etter han stakk ut av kjerneområdet og fem hundre meter innover, over en topp. Vi fulgte på, sikre på at losen var i gang.

Onkel Svein nyter sesongens siste dag på harejakt.

De andre satte seg på toppen, mens jeg fortsatte helt inn til hunden. Her sirklet Mikke nok en gang rundt og rundt i et granfelt, mens jeg prøvde å bestemme meg for om det hadde vært uttak og tap, eller om dette var ny fot. Det var ganske utydelige harespor på toppen av skaren, men vanskelig å bestemme hvor gamle de var.

Jeg har fortsatt ikke blitt enig med meg selv om pys har vært på beina eller ikke i dag. Etter å ha herjet rundt i dette granfeltet i nesten to timer, fikk Mikke nok og søkte videre.

Mens vi fyrte opp bål og nøt siste dagen av årets harejakt, løp Mikke rundt og søkte veldig fine søk. Det siste var på kilometeren, og da tok han fatt på en traktorvei tilbake igjen. Her avskjærte jeg han, og koblet.

Vi kan ikke være like heldige hver dag, men RG Mikke har hatt en fantastisk sesong, med jaktchampionatet i boks før fylte 2 år.

Så nå går vi over i en liten sørgeperiode, i alle fall her på bloggen. Har fått orden på noe beverjakt, så neste oppdatering kommer forhåpentligvis til å dreie seg om den.

AE-Shakira og Belger du Nord Willy. En kjempekombinasjon?

Ellers blir det valpetrening neste høst! Til sommeren kommer det nemlig valp i hus, etter de to flotte finskstøverne du ser under. AE Shakira til Rune skal parres med Belger du Nord Willy til Espen Johannesen. Jeg skal ha en tispevalp, som Rune og jeg skal eie sammen. Dette ser jeg virkelig frem til, for denne kombinasjonen roses av de fleste harejegerne jeg har pratet med.

Harejakt i ville vesten

Fem hareloser, åtte skudd avfyrt, tre fall. Gjengen jeg delte ni måneder sammen med på Nordfjord Folkehøgskule er på harejakt!

Harejakt med hund er lite utbredt på vestlandet. Harer er det nok av, her er Lars, Andreas og RG Mikke med lørdagens fangst.

Det er fredag. Klokken rundet ni. Gradestokken lå rett rundt null. Skyene lå tett på himmelen, men nedbøren slapp vi unna. Knallhard skare. Tredve centimeter løssnø på toppen, men bare sju-åtte inni plantefeltet.

På vei innover traktorveien gikk 13 spente jegere. Jeg var elev på folkehøgskole i Gloppen i Nordfjord i fjor, og nå var det fjorårstreff. Det var en god miks av min gjeng med fjorårselever og noen fra årets kull som ble med på harejakt.

Elgjegeren fra Vegårshei, John Aage, med sin første hare.

Flust med harespor

Troa på los ble stor da vi observerte mange gamle harespor på vei innover den snødekte traktorveien. Etter noen hundre meter fikk jeg øye på et spor som så litt ferskere ut enn de andre, og slapp RG Mikke til Anders Hodnemyr og Rune Gjengedal her. Mikke fulgte sporet rett opp den bratte, grankledde vestlandslia i 300 meter, og her satt haren. Vi postet ut, mens losen gikk taktfast.

Et stort granfelt med en hare som turer fint innenfor det, og fjorten mann med hagle rundt. Utradisjonelt, men spennende for alle og enhver. Halvannen time etter uttaket, smeller to kjappe skudd. Tyst på radioen. Halvminuttet går før enda ett smeller.

«Haren ligger her,» kom det fra årselev John Aage på radioen. Det viser seg at fjorårselev Mads står bak de to første skuddene, som var bomskudd.

Godgjeng på harejakt!

Hare med englevakt

Etter å ha fyrt opp et pølsebål og fylt opp magen, slapp jeg Mikke nedenfor et nytt granfelt i håp om at han søkte opp til dette. Håpet ble innfridd, og etterhvert gikk også denne losen. Det var både langt og bratt opp til dette granfeltet. «Førstemann som går opp, skyter hare,» sa jeg til de andre.

Lars (som dere husker fra harejakt i Eiken med Kira og Mikke) var først oppe. Mikke hadde jaget bortimot en time, da det smalt fra Lars. Dette endte dog med et kort gjentak, før dødtap. Litt hold var det, men at den haren løp videre er fortsatt et mysterium.

Dag to – enda bedre!

Lørdag sviktet årselevene, så da reiste Lars, Andreas, Henning, Petter, Sebastian og jeg inn til det samme terrenget. Etter

Andreas skjøt hare i Hyen i fjor også, men dette er første i los.

frokost på Rimi ble vi litt seint ute, men da klokka rundet halv ti slapp jeg Mikke i det samme, store granfeltet som i går. Gradestokken lå rett rundt null, og det begynte å snø kraftig i morratimene.

«Hør! Hør!» utbryter stipendiat Sebastian. Losen er i gang, uttak bare femti meter fra der hvor gårsdagens døde pyse satt. Vi gikk innover i terrenget og postet ut på de samme postene som i går.

Denne haren turer tett og fint, men lite på de samme stedene. Mikke jager veldig bra i dag. Veldig bra trøkk, han ligger nærme haren!

Losen går i en time, før skogens stillhet brytes av et hagleskudd. Andreas mestrer posten hvor gårsdagens bomskudd smalt, og hare nummer to for helga er et faktum. Mikke lever fint på 37 grader varme organer!

Revansj for Lars

På vei til post mente jeg at jeg så noen ferske harespor langs veien. Vi gikk tilbake til disse, slapp Mikke, og satte oss ned for å spise. Mens jeg stod i telefonen, ropte plutselig Henning: «Kjetil, hør! Det er los igjen.»

Ville tilstander på vestlandet! Vi stod og hørte på losen litt, før Lars, Sebastian, Henning og Petter postet ut. De kjører stein, saks, papir om å poste i uttaket, og Lars vinner.

Tålmodighet lønner seg. Lars får sin deilige revansj!

Jeg og skytter Andreas gjorde opp et losbål og nøt denne losen. Mikke jager tett og tapsfritt, med bra mål. Gøy å høre på!

«Bang! Bang!» To skudd har pleid å være et dårlig tegn. «Haren løp videre ned mot dere. Er to hull i trærne her, gitt,» sier Henning.

Mikke jager heldigvis videre, og viser ikke antydning til å slite etter bomskuddene. Sebastian ser haren flere ganger, men den krysser på for langt hold hver gang.

Halvtimen etter smeller det nok en gang. Det høres ut som det kommer fra uttaket, og Lars som står der har ikke radio. Jeg går ned, og Lars roper at haren ligger.

«Jeg hørte lydene fra bålet deres, og lurte på å stikke opp til dere. Haren har jo ikke vært i nærheten her. Men så plutselig kom den hoppende,» forteller Lars.

Fjellhare

Vi er storfornøyde hele gjengen, og det nærmer seg noe opplegg på skolen. Vi er tross alt på en gjenforening arrangert av folkehøgskolen. Men jaktlysten til både Mikke og oss er stor, så vi slipper ei siste gang i granfeltet hvor gårsdagens mysterium fant sted.

Mikke gikk lenge på fot, så lenge at Sebastian, Henning og Petter satte seg i bilen og kjørte hjemover. Lars, Andreas og jeg stod igjen, klissvåte av den bløte snøen. Mikke fikk ut denne haren også, men den gikk rett til fjells, faktisk så bratt at Mikke ikke klarte å komme seg opp. Dermed ble det en labbetur på 100 høydemeter i ei stupbratt li for å få koblet…

Det var ei fantastisk helg, både jaktmessig og sosialt. Takk for turen, alle sammen!

 

Denne bildekrusellen krever javaskript.