Mer actionfylt rådyrjakt!

Etter fredagens suksess, med fire rådyrloser og ett fall, kunne vi ikke holde oss. Prøve oss igjen i dag, i samme området. Jeg var litt småskeptisk til at dyrene kanskje ikke hadde trukket inn igjen i terrenget, etter Milas herjinger på fredag. Cato derimot, var ganske overbevist om at det hadde trukket inn dyr igjen. Han hadde rett.

Vi ville følge samme oppskrift som sist, og jeg gikk mot den «nye» posten som ble testet uten hell på fredag. Det var en tett og fæl post igrunn, men det gikk en bred sti av et rådyrtråkk rett under den lille forhøyingen jeg satt på. Haglepost nummer en, men jeg hadde rifla. Det hadde vært frost i natt, og jordet jeg krysset på vei til post var helt frossent. Dog var det ikke så kjølig i lufta da jeg noen minutter over kl 08 nærmet meg posten.

Bare to minutter etter at jeg hadde satt meg ned, og gitt beskjed til Cato om å slippe hunden, raslet det i noen greiner. Til min store forskrekkelse kom det et lite rådyr hoppende i full fart rett mot meg! Idet jeg løfta børsa og tok av sikringen, stoppa det opp midt i et einerfelt, jeg kunne ikke se det engang. Og det var bare ca 10 meter foran meg! Jeg siktet rett foran eineren, klar til å la skuddet gå idet det tuslet fremover. Men det hadde ikke tenkt å bevege seg rolig. Det gjorde et himla byks rett mot meg, og idet jeg plystret, stoppa det og kikka på meg,  bare fem meter unna! Ett sekund etter det stoppa, smalt det, og det lille kjeet tok telling umiddelbart. Merkelig at det gikk alene, da vi ikke har skutt noen geiter i dette området.

Moro rådyrjakt!

Jeg vomma ut av dyret, og bar det ut til bilen med det samme, fordi Mila støytet på rådyrfot på andre siden av heia. Gikk så og postet i spranget Cato skjøt kjeet i på fredag. Mila var stille en periode, men plutselig smalt losen, et solid uttak bare noen hundre meter innenfor meg. Dyret kom mot meg, men svingte av og tok en kilometer avgårde i feil retning. Jeg beveget meg opp mot en hogstflate hvor rådyret hadde krysset. Og for første gang så lenge jeg har jaktet: Rådyret snudde og kom tilbake! Det lå ei tett, lita myr rett innenfor hogstflata. Her lå tåka tett, og sola stod rett i den, så det var totalt umulig å se gjennom. Og her kryssa selvsagt rådyret! Jeg kunne ikke se det, men hørte kvistene knakk da det beveget seg midt mellom meg og Cato, som bare satt med 2oo meters mellomrom. Temmelig uflaks, det gikk på akkurat de 10 meterne vi ikke fikk dekket!

Nytt slipp, og jeg postet i spranget jeg skjøt kjeet igjen. Nå ble det los temmelig fort, og det gikk rett over heia, mot Utsogn for de lokalkjente. Det bare fortsatte og fortsatte å ta ut. Jeg og Cato gikk etter, og på Grashei, en stor topp, stod jeg og peilet hunden nesten 3 km fra uttaket! Ikke noe turing i det hele tatt, bare en rett strek avgårde. Det luktet litt hjort, jeg så ferske hjortespor på toppen av Grashei. Dyret bare fortsatte og fortsatte avgårde, og vi fant ut at vi måtte komme oss tilbake til bilene og kjøre etter denne galningen. Mistanken om at dette kunne være en langveisfarende hjort, ble forsterket av hjortespor i gresset på vei ned fra Grashei. Da vi nesten var kommet tilbake til bilene, fikk jeg plutselig et signal på bare 1,96 kilometer på GPS-en. Mila hadde lagt av, og fulgte sine egne spor tilbake, etter ca halvannen times los. Fantastisk! Da ho kom inn, var det blitt såpass mye jaging og langt på dag at vi avsluttet. Veldig fornøyde, tross uflaksen på det ene losdyret.

En ting er sikkert; det mangler ikke på rådyr i år!

Mila måtte selvfølgelig bort og ragge litt i rådyret. Vakker drever!