Rådyrjakt, endelig med uttelling!

«VOFF! VOFF! VOFF!»

Dette var dagen for mye lostid og lite dødtid på post. Endelig, for i det siste har det blitt mange dager med drever på avveie, og kaffekoppen i hånda…

Morgenen kom, vi gikk ut på Ilebekk i 8-tida. Jeg satte meg i et tråkk hvor rådyrene har tatt ut hver eneste los i det siste, en post vi ikke har prøvd før. Cato slapp, og det gikk ikke mange minuttene før uttaket var et faktum. Men, selvfølgelig ville det ikke den vanlige veien, når jeg satt der. Det kryssa veien, gikk opp til Mushom, og rett ut til Homme, hvor vi fikk koblet ho midt i riksvei 9.

Cato gikk inn samme plassen og slapp, og jeg satte meg på samme posten. Og jammen ble det uttak igjen, og tror du ikke rådyret gikk på samme plassen som det forrige! Det var såvidt innom Cato, før det forsvant avgårde. Ble en tur innover mot Stallemo for å koble nå, gitt.

Det var oppholdsvær, og ikke særlig kaldt, så vi bestemte oss for å prøve igjen, på en ny plass. Mila gikk rett i los. Jeg satt 500 meter fra uttaket, men dyret ville ikke til meg, men skar ut av drevet mot Homstean. Vi hadde ikke helt dagen i dag, så det ut som, og jeg gikk ut mot bilen for å kjøre å plukke opp Cato og bikkja. Mila hadde plutselig snudd og kommet hundre meter tilbake, da det lød to kjappe skudd. «Fikk det, men vet ikke om det var losdyret,» meldte Cato over radioen. Benelli-hagla i kaliber 12/89 funka fint på rådyret!  Jeg gikk ned til han, og ikke lenge etter kom Mila i full los rett til dyret. Et stort, fint bukkekje.

Cato og Mila, godt team på rådyrjakt!

Det gikk mot middagstider, men når det kryr av rådyr på denne måten, kan man ikke gi seg på ett! Grashei og generalposten ventet. Nytt slipp, og rådyrlos nummer 4 – FIRE – for dagen gikk taktfast ikke lange tida etterpå. Uttak på Grashei pleier å være temmelig bankers på generalen, men ikke i dag. Nei, dette dyret ville også ut mot veien! Jeg heiv meg på telefonen og ringte til onkel Svein, som bor rett ved der dyrene pleier å krysse. Han tok med seg børsa og gikk ut på jordet, og mens han holdt på å lade rifla, gløttet han opp, og der stod plutselig rådyret og kikka på han, bare 50 meter unna. Det fikk god fart på seg idet han prøvde å lure frem sluttstykket…

Mila kom ut på jordet i full los, rota litt her, og kom inn igjen til Cato etter ei lita stund. Da fant vi ut at det var nok for i dag. En vanvittig spennende dag, med mange rådyr på beina, og så utrolig godt når ett av de blir med hjem igjen!