To hareloser, og en dot!

Meg, Shakira og harepys. En flott dag på skogen!

På Mediehøgskolen, hvor jeg studerer, betyr onsdag lesedag. Og lesedag betyr at det er store muligheter for å komme seg på heia en tur. Spesielt når Gislefoss er i godt humør og gir oss strålende høstvær. Det var tilfelle i dag, da jeg og min onkel, Svein, bestemte oss for å ta med finskstøveren Shakira på harejakt. Hoppet ut av senga i 6-tida, med god tro på at vi skulle få en hare på beina i dag.

Halvannen time senere parkerte vi bilen i Laudal, og gikk et lite stykke innover på heia, før vi slapp bikkja. Sola tittet frem over åsryggen, jeg satt på stolsekken og nippet til en kaffekopp. Livet som harejeger kan virkelig nytes til tider!

Det gikk ikke lange tiden før vi ut ifra GPSen skjønte at det var fot, og vi forflyttet oss så vi satt på en liten høyde, mens bikkja jobbet intenst på ei lita myr 50 meter fra oss. Jeg sitter med nesa plantet i GPSen,  da plutselig onkel utbryter: ”Der!” og det kommer et vanvittig skrik fra Kira. Jeg hopper opp av stolsekken og tar frem mobilen for å få filmet en snutt av losen. Den dreier, som så mange harer før den, rett mot veien, og går frem og tilbake i veien i taktfast los. Jeg går etter med hagla, og støkker ut et par røy, tror jeg ble like skremt som de gjorde. Med et lite actionkamera montert på hagleløpet, kan dere se her hva som skjedde:

”Haha!” tenker du nok nå ja. Jeg hadde undervurdert rekylen i den lette hagla mi, og kameraet fløy av gårde. Det tok meg faktisk en halvtime å finne igjen. Men haren datt, en fin årsunge, og storfornøyde gikk jeg og Kira opp igjen på heia, med en pyse i hånda.

Haren vommet jeg raskt ut av, og vi forflyttet oss et par hundre meter. Hunden måtte få sjansen til å få ut enda en hare! Kira forsvant ut av syne i 10 minutter, og før vi rakk å konstatere at det var fot, kom det plutselig et vanvittig beskrik bare 30 meter nedenfor oss. Haren kom rett opp mot oss i god fart, passerte på tre meter, og satte opp farten enda mer! Nå var det bare å kose seg, denne pysen måtte få leve. Vi satte oss ned med nistemat og kaffe, harelos i øret, harepys i treet, sola i fjeset og en kraftig vind i ryggen.

Etter ei stund kom Kira tilbake igjen til oss en tur, vi koblet ho og trasket ut mot bilen. To fornøyde jegere, og ei meget fornøyd bikkje satte så kursen tilbake mot Vennesla, hvor bursdagsfeiring stod for tur.