Spennende løshundjakt på elg!

«Nå kjæm an te tjønna! Nå kjæm an te tjønna! Vær klar! Vær klar!»

Jakt med losende hunder er fantastisk, og elgjakt med gråhund intet unntak!

Ivrigere hundefører enn Nils skal man lete lenge etter. Vi var sju mann som møtte opp på morraen i dag, samt  Balto, en Norsk Elghund Grå, til å finne elgen. Vi hadde troa på at han skulle klare det som hadde vært vanskelig for driverne, nemlig å finne elgen og få den frem til postene.

Første drevet var det helt tomt, og rundt pølsebålet ble det snakket om hvor mye mer elg det var for et tiår siden. Neste drev ble det mer action. Jeg satt i sola og koste meg, da hundefører Nils plutselig kommer på radioen: «Det æ los! Los! De æ los, gutte! Elg! Elg! Elg! Elg!» Spenningen steg godt da jeg kunne se på GPS-en at hunden bare stod 300 meter unna meg. En jeger som satt på andre siden av heia prøvde å gå innpå, men uten hell. Han knakk en kvist, og losen kom i full fart rett mot meg. Jeg satt mellom to tjønner.

«Nå kjæm an te tjønna! Nå kjæm an te tjønna! Vær klar! Vær klar!» utbryter Nils over radioen.

Jeg er klar som et egg, og det samme var naboposten, Geir, som kommer inn på radioen: «Det er ku med kalv, Nils.» Forbasket! De eneste to elgene vi ikke kan skyte, dukker selvsagt opp. Jeg er forøvrig veldig for kalveskyting, og tror det beste for elgforvaltningen på sørlandet hadde vært å gå over til å gi kvoter på kalver, voksne hanndyr og voksne hodyr, men Øvrebø viltlag har bestemt at kalvene skal fredes over hele laget.

Det ble med den observasjonen i dag, til tross for at vi prøvde et siste lite drev etterpå. Gamle spor var det nok av overalt, men de helt ferske var det ikke så mye av. Nå har vi vært over det meste av terrenget to ganger, så det spørs hvor mye mer voksen elg som er i området. Vi får håpe lagene rundt jager litt, så elgen flytter litt på seg.

Lur veihare

Veier og bjeffende beagler var beskrivende for dagen i dag.

I og med at det ikke ble noe elgjakt i dag, pga lange tradisjoner på Homstean med fraværende søndagsjakt på skogens konge, var det med et smil om munnen jeg avtalte å låne Rune Gjengedals AE Shakira med på harejakt i dag.  En kompis av meg, og ihuga rådyrjeger, Tor Martin, ble også med. Dreveren hans sliter med innbilt svangerskap, så da måtte harejakt med støver testes.

Tor Martin peiler for harde livet.

Turen gikk til Tisland, og til et terreng jeg kun har jaktet elg i før, så det var veldig spennende. Slapp klokka 07:30. Det var ganske varmt i lufta, rett under 10 varme, og vi priste oss lykkelige for enda en dag med sol. I Sandane regnet det stort sett hele høsten i fjor, så det å se sola er nesten blitt en luksus for meg når jeg er på heia!

Kira (går stort sett i det forkortede navnet) søkte godt ut, i alle retninger, og vi måtte traske rundt i drøye tre timer før det var noe lukt å spore. Det var tåkete, og det virker som det å finne hare ikke alltid skal være så lett i tåkevær, vanskelig å si hvorfor.

Tor var derimot fornøyd allerede før noe uttak, han hadde allerede fått utbytte av turen. Mens vi gikk, utbrøt han plutselig: «Kantareller!!» og plukket med seg en pose som skulle spises i kveld, sammen med rådyrbiff fra et rådyr jeg skjøt tidligere i høst.

Da vi gikk mot en litt høyere del av terrenget, og etter å ha jobbet hardt og lenge på fot, fikk Kira plutselig pys på beina. Det gikk rett ned til en grusvei, og to gårder som lå ganske tett. Her turte losen litt, før det ble tap, og det eneste vi hørte var to beagler som stod i bånd og gneldret konstant i flere timer…

Men det var langt på dag, og tørt i heia, så etter et par timer senere kom bikkja inn, og gav opp denne pysen. Nitti prosent av tiden gikk losen rett på andre siden av grensa, så vi fikk ikke postet ut optimalt. Dagen ble avsluttet med et lite pølsebål. Kira satte seg ved siden av oss, og var tydelig ganske utkjørt etter mye løping og herjing i dag.

En jaktdag er alltid vellykket, så lenge den inneholder en los!

Elgjakt på Homstean

Tåka lå tett i dalen, da vi på morraen startet første drevet.

 

Siden vi ble ferdige på en dag på Tisland, ble det i dag elgjakt på Homstean igjen i dag. Vi skal ha åtte dyr på en treårsplan, så vi burde få tatt mer enn bare en i år.  Oppmøtet bar preg av at det var sett lite dyr forrige helg. Vi bikka så vidt det var tosifret antall mann, og da er det ikke lett å få has på skogens konge…

Hadde med meg lillebror Jørgen på 12 år i dag. Han har vært med på jakt et par ganger før, og håpte vi kunne få sett noe elg i dag. Første jaget trakk vi jaging, og vi trasket i vei. Null dyr ble sett, og mens driversjefen måtte ut og leite etter to drivere, satte vi oss ned og spiste mat. Sola skinte, og det var fint på heia. Vet ikke om de to som rotet seg bort mellom noen tjønner, og måtte stå over neste drev mens de lette etter sivilisasjonen, mente det samme…

Vi andre postet i alle fall ut igjen på samme sted, og dreiv fra andre siden av heia. Nå var i alle fall vinden i nesa på oss som posterte, men det hjalp ikke noe særlig. En av driverne, Miriam, fikk øye på ”en enslig elg uten gevir”, som gikk mot postene. Men ho var den eneste som fikk sett den. Sneik seg nok mellom driverne, da de var altfor få, og det var vanskelig å holde kontakten.

Siste drevet ble det nok en gang jaging på meg og Jørgen. Dette var drevet hvor elgen datt forrige fredag, og hvor halvparten av elgene de siste årene har blitt skutt, ifølge jaktlederens statistikk. Men, det var skåltomt, ikke så mye som et rådyr viste seg for oss engang.

Så nå spørs det hva planen blir videre, tror nok ikke vi går ut noe særlig mer uten bikkje, for når det kun møter to mann uten gevær, så er det ikke så mye vits…

Elgjakta 2011

Sørlendinger er vanligvis et rolig, sindig folkeslag. Men enkelte dager i oktober, da bryter kaoset ut. Hele familien engasjeres til det som for mange entusiaster (meg selv inkludert) er årets høydepunkt: Det er elgjakt! Far sitter på post med børsa ladd, mens mor og unger hiver på seg refleksvest og skal hjelpe og jage elgen frem til overivrige skyttere, og de som ikke vil til skogs, lager mat til sultne jegere.

Selve jaktstarten ble et sorgens kapittel for meg personlig. Jeg har nemlig to obligatoriske skoledager i løpet av denne høsten. Den ene var selvsagt lagt til fredag 7. oktober. Første fredagen etter jakta åpner 5. oktober pleier vi å starte elgjakta på Homstean. Jeg måtte derimot skrive eksamen…

Elgjakt på Homstean

Etter å ha rablet ned noen ord om journalistikkens metoder, heiv jeg meg i bilen og kjørte til Homstean. Fikk raskt kontakt med jaktlaget over radioen, og jeg kom akkurat til bålpausen. Etter denne tuslet jeg av gårde og satte meg på post. Visste at det hadde gått elg i sommer i det drevet vi var i ferd med å starte på, så troa var absolutt tilstede da jeg satte meg ned i sola og ladet rifla. Vi har kvote på to frie dyr, men ku med kalv skal spares (også kalven, tro det eller ei…)

1,5-årig okse, skutt på Homstean første dagen i elgjakta.

Hoiing og skråling ble plutselig avbrutt av et høyt smell, og deretter to raske til. Varselskudd for ungdyr, og Stian Frustøl hadde dermed skutt sin første elg! Drevet var straks ferdig, og det ble ikke observert mer dyr. Elgen ble fraktet ut i ei traktorskuffe, og av gårde til viltslakteriet.

Elgjakt i Laudal

Jeg har siden jeg var bitteliten vært med på elgjakt i Laudal, hvor onkelen min har et gårdsbruk, og i år var intet unntak. Kvoten sa at vi skulle ha to ungdyr og en okse. For første gang så lenge jeg kan huske, fikk vi faktisk ingen begrensninger på oksen, verken på antall tagger, eller når den skulle tas. I fjor hadde vi ikke okse på kvota, og da hadde jeg nærmøte med både en 10- og en 11-tagger, så oksedrømmen levde i beste velgående.

De siste årene har vi begynt å trekke postene, og i år var intet unntak. Nr 2 kom opp av hatten, og jeg skulle ha denne på de to første drevene. Det første var helt skåltomt, noe som var skuffende. Har pleid å stå noe dyr her. Men det andre drevet er stort sett bankers, her er det alltid elg, og jaggu var de her i år også! Jeg satt med vinden rett i ryggen og hadde så godt som gitt opp, da ei elgnese plutselig kunne skimtes mellom granene. Spenningen fòr gjennom kroppen. Ei kvige kom byksende ut, og stoppet bare 15 meter fra meg, med bogen fri. Eneste aberet var at onkel stod i rett retning bak kviga, så skuddet måtte holdes igjen. Men det var ikke over, samtidig som kviga kikker meg i hvitøyet, stikker et lite sykkelstyre av en okse seg frem. Jeg hadde kun nakken, og med tanke på muligheten for skadeskyting, holdt jeg igjen og håpte den tok ett skritt frem, så jeg kunne plassere kula i bogen dens. Men nei, samtidig som kviga viste meg bakenden og forsvant, byksa den 1,5 år gamle oksen rett bakover, inn i granene, ned til onkel på naboposten, og endte sine dager med en Swift A-Frame gjennom brystet. Jeg skimtet hele greia, og fikk for andre gang i mitt liv skikkelig skjelven – etter at dyret har blitt felt. Skikkelig adrenalinkick, selv om jeg ikke fikk den selv denne gangen. Rått! Jeg vomma ut av elgen, og vi heiv innpå pølser og hamburgere som snille tanter hadde grillet mens vi jaktet.

Onkels okse, skutt i Laudal. Unger synes elg er spennende!

Etter en matbit, var det bare å hive seg på nytt drev. Skikkelig finvær gjorde at vi ville prøve lykken i den høyeste delen av terrenget, i håp om at det stod dyr der. Jeg satte meg godt til rette på en stein, tredje øverst i postrekka, og var god i troa på at her kom det til å dette elg.

Og det var ikke lenge etter at drevet hadde startet, før det smalt ett skudd. Cato var denne gangen stolt skytter, og det var ingen pingleokse det var snakk om denne gangen. Dyret talte 11 tagger, og over en meter i bredde! Ei Oryxkule hadde gjennomborret oksens lunger, og med et siste skudd fra posten over for å få slutt på de siste krampetrekninger, kom den ikke mer enn femti meter. Vi satte oss ned, fyrte opp et lite bål, og det var utrolig gøy å være med på felling av en såpass fin okse!

11-tagger, skutt i Laudal. Catos første elg, sønnen Trond Vegard var også med.

Samme drevet datt det også ei stor kvige, og dermed var elgjakta ferdig for i år i Laudal. Egentlig litt for fort etter min smak, men det er fortsatt muligheter på Homstean til helga!

To hareloser, og en dot!

Meg, Shakira og harepys. En flott dag på skogen!

På Mediehøgskolen, hvor jeg studerer, betyr onsdag lesedag. Og lesedag betyr at det er store muligheter for å komme seg på heia en tur. Spesielt når Gislefoss er i godt humør og gir oss strålende høstvær. Det var tilfelle i dag, da jeg og min onkel, Svein, bestemte oss for å ta med finskstøveren Shakira på harejakt. Hoppet ut av senga i 6-tida, med god tro på at vi skulle få en hare på beina i dag.

Halvannen time senere parkerte vi bilen i Laudal, og gikk et lite stykke innover på heia, før vi slapp bikkja. Sola tittet frem over åsryggen, jeg satt på stolsekken og nippet til en kaffekopp. Livet som harejeger kan virkelig nytes til tider!

Det gikk ikke lange tiden før vi ut ifra GPSen skjønte at det var fot, og vi forflyttet oss så vi satt på en liten høyde, mens bikkja jobbet intenst på ei lita myr 50 meter fra oss. Jeg sitter med nesa plantet i GPSen,  da plutselig onkel utbryter: ”Der!” og det kommer et vanvittig skrik fra Kira. Jeg hopper opp av stolsekken og tar frem mobilen for å få filmet en snutt av losen. Den dreier, som så mange harer før den, rett mot veien, og går frem og tilbake i veien i taktfast los. Jeg går etter med hagla, og støkker ut et par røy, tror jeg ble like skremt som de gjorde. Med et lite actionkamera montert på hagleløpet, kan dere se her hva som skjedde:

”Haha!” tenker du nok nå ja. Jeg hadde undervurdert rekylen i den lette hagla mi, og kameraet fløy av gårde. Det tok meg faktisk en halvtime å finne igjen. Men haren datt, en fin årsunge, og storfornøyde gikk jeg og Kira opp igjen på heia, med en pyse i hånda.

Haren vommet jeg raskt ut av, og vi forflyttet oss et par hundre meter. Hunden måtte få sjansen til å få ut enda en hare! Kira forsvant ut av syne i 10 minutter, og før vi rakk å konstatere at det var fot, kom det plutselig et vanvittig beskrik bare 30 meter nedenfor oss. Haren kom rett opp mot oss i god fart, passerte på tre meter, og satte opp farten enda mer! Nå var det bare å kose seg, denne pysen måtte få leve. Vi satte oss ned med nistemat og kaffe, harelos i øret, harepys i treet, sola i fjeset og en kraftig vind i ryggen.

Etter ei stund kom Kira tilbake igjen til oss en tur, vi koblet ho og trasket ut mot bilen. To fornøyde jegere, og ei meget fornøyd bikkje satte så kursen tilbake mot Vennesla, hvor bursdagsfeiring stod for tur.

Velkommen…

og takk for at du valgte å ta turen innom min nylig oppstartede blogg. Her kommer jeg til å oppdatere jevnlig med stort og smått angående jakt, skyting og sikkert mye annet som rører seg mellom himmel og jord.

Åpner bloggen med en liten filmsnutt, av da jeg skjøt min første hare. Fin los, og et flott øyeblikk. Skjøt den for min fetter, Rune Gjengedals, bikkje, NJCH NUCH AE Shakira.

Halvannen måned senere var vi igjen ute med samme hunden. Jeg stilte da som kameramann, da en annen fetter av meg, Stian, endelig fikk sin første hare, etter iherdig jobbing av Shakira. Rune fikk også filmet et gjentak, som kommer helt på starten her.