Harejakt i Vinje

Einar, som har en stor gård i Vinje, på en av våre skiturer i Nordfjord i vinter.

 

Torsdag ettermiddag kjørte jeg og Kira til Bøgrend i Vinje, Telemark. Einar, som jeg gikk sammen med på Nordfjord Folkehøgskule i fjor, har et stort jaktterreng her. Han sa det var godt med hare, så dette var spennende.

Fredag var det litt sludd i luften, og vi slapp ganske tidlig. Det gikk ikke lange tida før Kira var i fot, og ikke lenge etterpå så det ut som losen var i gang, et godt stykke ovenfor oss, så vi hørte den ikke. Vi stilte innpå, og Einar fikk se haren på 50m i et gjentak. Liten, kritthvit hare. Kira trykket skikkelig på, men haren lurte seg rundt oss ikke så langt fra oss flere ganger. Plutselig fant visst haren ut at dette gadd han ikke mer, og la på sprang ned i veien, som var helt glasert is. Her var det naturlig nok ikke lett å jage, og det ble ganske mye tap før jeg koblet ho i et tap to kilometer i luftlinje fra uttaket, langt inne på naboterrenget.

Det var blitt ettermiddag, og ikke stort å lukte på nå, så vi gav oss og trakk tilbake til gården.

Lørdag morgen våknet vi opp til snøvær, og det lå fem centimeter nysnø på bakken. Vi kjørte innover den snødekte veien, og slapp like ved ei stor, fin granli. Kira gikk på fot ei god stund, men det så ut som det var utrolig dårlig lukt. Ho gravde nesa under snøen hele veien, så det var tydeligvis lukt fra før snøen hadde falt. Etter ei stund kobla vi og gikk innover 3-400m, og her fant vi harespor med bare litt snø i. Slapp Kira, og to minutter etterpå var det los!

Einar gikk mot uttaket, og Øystein, fetter til Einar, postet på ei stor myr. Jeg gikk utover mot veien, da de ofte trekker mot den. Jeg så plutselig i veien som ikke hadde vært der da vi kjørte inn på morraen, og postet her. To minutter etterpå kom Kira i full los. Tydelig at haren var bare noen sekunder raskere enn meg…

Etter ei god stund med losing, ble det et lengre tap. Etter en drøy time i tapet, koblet jeg. Dette var også inne på naboterrenget, så vi ville ikke la ho styre på mer der inne.

Prøvde et slipp igjen ganske langt på dag, men vi fant ikke noe mer harespor. Einar var litt skuffet, men det er jo vanlig at haren sitter inne de første nettene med snø, så det er trolig godt med hare i terrenget, selv om det var dårlig med spor i dag.

Søndag meldte Gislefoss orkan og masse nedbør, så det var ikke vits i å engang tenke på slipp da, så jeg reiste hjemover lørdag ettermiddag. Utrolig gøy tur, artig å treffe igjen Nordfjord-folk, og i et kjempefint hareterreng. Håper på litt bedre forhold neste gang.

Null fot!

Jeg og onkel Svein var i dag ute med RG Mikke igjen. Denne gangen var vi i et terreng litt sør for Evje i Aust-Agder. Mikke søkte fint over nesten hele terrenget, men det fantes ikke fot å spore. Tåka lå tett som grøt, og den fikk skylda i dag. Merkelig at det skal være så utrolig vanskelig å få ut hare i tåka! Hørt det fra flere andre harejegere også. Rart, men noe må jo være galt når alle sliter i tåkeføre…

I morra ettermiddag reiser jeg og (AE-Sha)Kira for å besøke en kamerat jeg jaktet sammen med på Nordfjord Folkehøgskule i fjor. Han har et godt hareterreng i Vinje i Telemark som jeg aldri har vært i, så det blir utrolig spennende. Været ser bra ut på fredag og lørdag, litt verre på søndag, men jeg ser vanvittig frem til å treffe igjen Nordfjord-folk og kose oss på harejakt!

Skitt jakt!

RG Mikke slår til!

Det å ha fri hver onsdag, kan jeg trives godt med. Perfekt å reise ut en tur midt i uka, i tillegg til helgejakta. Førstkommende helg er det Norgesmesterskap for støvere, og (Sha)Kira skulle derfor få hvile i dag, før Rune Gjengedal stikker til Snåsa med henne til helga. Halvannet år gamle RG Mikke derimot, som er fra kullet etter Kira og Dixon til Kåre Usterud, var meget klar for en jakttur. Rune eier Mikke sammen med Anders Hodnemyr, og de virket ganske spente begge to på morgenen i dag.

Jeg og onkel Svein kjørte fra Øvrebø retning Byglandsfjorden i 7-tida på morgenen. Gradestokken var akkurat over på den blå siden, det var skyfritt og rim over hele bakken. Vi slapp Mikke i en traktorvei mellom to store granfelt da klokka tikket mot 9.

Vanvittig utsikt fra toppen av lia, utover Byglandsfjorden.

Til tross for at Mikke fortsatt er ung, var det snaut vi rakk å finne frem kaffekanna før beskriket kom, og haren var på beina! Han holdt det gående litt, men det ble litt tap og rot innimellom. Vi stod under ei stor, bratt hogstflate, og midt i et tap peker plutselig onkel oppover i lia: «Der var haren!» Det må ha vært 300 meter opp til der han mener å ha sett haren. «Og der er hunden!» Mikke svarer med et gjentak og begynner å lose igjen. Haren var ganske hvit ifølge onkel, det samme var den rimfrosne bakken.

Mikke fikk et lengre tap etterhvert, og jeg tok fatt på den bratte lia for å komme nærmere han. Men han gikk avgårde oppover lia, og jeg tok han ikke igjen før etter en liten time og et par hundre høydemeter.

Etter et par timer på tap, slapp vi han på nytt litt lenger inne i det ene granfeltet. Han søkte fint ut, og hadde ei god runde, og var bare femti meter bortforbi meg da jeg trodde han kom inn. Men nei, et enormt beskrik! Og haren kom hoppende på tvers av veien ovenfor onkel. Rått! Den gikk et godt stykke oppover i lia, og jeg fant en fin post utenfor et granfelt. Mikke holder utrolig godt trykk på denne pysen, tett og fin losføring hele tiden. Helt hvit bakke og ganske hvit hare gjorde at jeg ikke så haren, som har vært på vei rett mot meg, før den var på ca femti meter. Da hoppet den inn i et granfelt. «Haren kommer nedover mot deg,» sier jeg på radioen til onkel, mens jeg starter actioncameraet jeg har på hagla. Og så får jeg øye på en hvit ulldott som løper innimellom granene, 25-30 meter innenforbi meg. Hiver opp hagla, og skyter. Haren faller i smellen! Mikke kommer inn, helt vill og tydeligvis kjempefornøyd, bare et snaut minutt bak!

RG Mikkes første sørlandshare!

Rune og Anders hadde ei ukes tur nordover i landet i starten av oktober, og fikk da skutt en god del harer for Mikke, men dette var den første her nede på Sørlandet. Når man går langt og en haug med høydemeter først, og blir belønnet med enda et beskrik, og i tillegg får skyte haren, hva mer kan man be om?

All jakt er fantastisk gøy, men det er noe eget ved harejakten. Det å kunne holde seg i samme området og høre på losen er utrolig artig, man slipper maset etter å få koblet f. eks. en rådyrhund som stikker langt avgårde etter langveisfarende rådyr.

Om jeg fikk fallet på film, spør du? Neida, det lille kameraet sviktet meg nok en gang. Det klarte ikke lagre video i kulden…

Mer actionfylt rådyrjakt!

Etter fredagens suksess, med fire rådyrloser og ett fall, kunne vi ikke holde oss. Prøve oss igjen i dag, i samme området. Jeg var litt småskeptisk til at dyrene kanskje ikke hadde trukket inn igjen i terrenget, etter Milas herjinger på fredag. Cato derimot, var ganske overbevist om at det hadde trukket inn dyr igjen. Han hadde rett.

Vi ville følge samme oppskrift som sist, og jeg gikk mot den «nye» posten som ble testet uten hell på fredag. Det var en tett og fæl post igrunn, men det gikk en bred sti av et rådyrtråkk rett under den lille forhøyingen jeg satt på. Haglepost nummer en, men jeg hadde rifla. Det hadde vært frost i natt, og jordet jeg krysset på vei til post var helt frossent. Dog var det ikke så kjølig i lufta da jeg noen minutter over kl 08 nærmet meg posten.

Bare to minutter etter at jeg hadde satt meg ned, og gitt beskjed til Cato om å slippe hunden, raslet det i noen greiner. Til min store forskrekkelse kom det et lite rådyr hoppende i full fart rett mot meg! Idet jeg løfta børsa og tok av sikringen, stoppa det opp midt i et einerfelt, jeg kunne ikke se det engang. Og det var bare ca 10 meter foran meg! Jeg siktet rett foran eineren, klar til å la skuddet gå idet det tuslet fremover. Men det hadde ikke tenkt å bevege seg rolig. Det gjorde et himla byks rett mot meg, og idet jeg plystret, stoppa det og kikka på meg,  bare fem meter unna! Ett sekund etter det stoppa, smalt det, og det lille kjeet tok telling umiddelbart. Merkelig at det gikk alene, da vi ikke har skutt noen geiter i dette området.

Moro rådyrjakt!

Jeg vomma ut av dyret, og bar det ut til bilen med det samme, fordi Mila støytet på rådyrfot på andre siden av heia. Gikk så og postet i spranget Cato skjøt kjeet i på fredag. Mila var stille en periode, men plutselig smalt losen, et solid uttak bare noen hundre meter innenfor meg. Dyret kom mot meg, men svingte av og tok en kilometer avgårde i feil retning. Jeg beveget meg opp mot en hogstflate hvor rådyret hadde krysset. Og for første gang så lenge jeg har jaktet: Rådyret snudde og kom tilbake! Det lå ei tett, lita myr rett innenfor hogstflata. Her lå tåka tett, og sola stod rett i den, så det var totalt umulig å se gjennom. Og her kryssa selvsagt rådyret! Jeg kunne ikke se det, men hørte kvistene knakk da det beveget seg midt mellom meg og Cato, som bare satt med 2oo meters mellomrom. Temmelig uflaks, det gikk på akkurat de 10 meterne vi ikke fikk dekket!

Nytt slipp, og jeg postet i spranget jeg skjøt kjeet igjen. Nå ble det los temmelig fort, og det gikk rett over heia, mot Utsogn for de lokalkjente. Det bare fortsatte og fortsatte å ta ut. Jeg og Cato gikk etter, og på Grashei, en stor topp, stod jeg og peilet hunden nesten 3 km fra uttaket! Ikke noe turing i det hele tatt, bare en rett strek avgårde. Det luktet litt hjort, jeg så ferske hjortespor på toppen av Grashei. Dyret bare fortsatte og fortsatte avgårde, og vi fant ut at vi måtte komme oss tilbake til bilene og kjøre etter denne galningen. Mistanken om at dette kunne være en langveisfarende hjort, ble forsterket av hjortespor i gresset på vei ned fra Grashei. Da vi nesten var kommet tilbake til bilene, fikk jeg plutselig et signal på bare 1,96 kilometer på GPS-en. Mila hadde lagt av, og fulgte sine egne spor tilbake, etter ca halvannen times los. Fantastisk! Da ho kom inn, var det blitt såpass mye jaging og langt på dag at vi avsluttet. Veldig fornøyde, tross uflaksen på det ene losdyret.

En ting er sikkert; det mangler ikke på rådyr i år!

Mila måtte selvfølgelig bort og ragge litt i rådyret. Vakker drever!

Rådyrjakt, endelig med uttelling!

«VOFF! VOFF! VOFF!»

Dette var dagen for mye lostid og lite dødtid på post. Endelig, for i det siste har det blitt mange dager med drever på avveie, og kaffekoppen i hånda…

Morgenen kom, vi gikk ut på Ilebekk i 8-tida. Jeg satte meg i et tråkk hvor rådyrene har tatt ut hver eneste los i det siste, en post vi ikke har prøvd før. Cato slapp, og det gikk ikke mange minuttene før uttaket var et faktum. Men, selvfølgelig ville det ikke den vanlige veien, når jeg satt der. Det kryssa veien, gikk opp til Mushom, og rett ut til Homme, hvor vi fikk koblet ho midt i riksvei 9.

Cato gikk inn samme plassen og slapp, og jeg satte meg på samme posten. Og jammen ble det uttak igjen, og tror du ikke rådyret gikk på samme plassen som det forrige! Det var såvidt innom Cato, før det forsvant avgårde. Ble en tur innover mot Stallemo for å koble nå, gitt.

Det var oppholdsvær, og ikke særlig kaldt, så vi bestemte oss for å prøve igjen, på en ny plass. Mila gikk rett i los. Jeg satt 500 meter fra uttaket, men dyret ville ikke til meg, men skar ut av drevet mot Homstean. Vi hadde ikke helt dagen i dag, så det ut som, og jeg gikk ut mot bilen for å kjøre å plukke opp Cato og bikkja. Mila hadde plutselig snudd og kommet hundre meter tilbake, da det lød to kjappe skudd. «Fikk det, men vet ikke om det var losdyret,» meldte Cato over radioen. Benelli-hagla i kaliber 12/89 funka fint på rådyret!  Jeg gikk ned til han, og ikke lenge etter kom Mila i full los rett til dyret. Et stort, fint bukkekje.

Cato og Mila, godt team på rådyrjakt!

Det gikk mot middagstider, men når det kryr av rådyr på denne måten, kan man ikke gi seg på ett! Grashei og generalposten ventet. Nytt slipp, og rådyrlos nummer 4 – FIRE – for dagen gikk taktfast ikke lange tida etterpå. Uttak på Grashei pleier å være temmelig bankers på generalen, men ikke i dag. Nei, dette dyret ville også ut mot veien! Jeg heiv meg på telefonen og ringte til onkel Svein, som bor rett ved der dyrene pleier å krysse. Han tok med seg børsa og gikk ut på jordet, og mens han holdt på å lade rifla, gløttet han opp, og der stod plutselig rådyret og kikka på han, bare 50 meter unna. Det fikk god fart på seg idet han prøvde å lure frem sluttstykket…

Mila kom ut på jordet i full los, rota litt her, og kom inn igjen til Cato etter ei lita stund. Da fant vi ut at det var nok for i dag. En vanvittig spennende dag, med mange rådyr på beina, og så utrolig godt når ett av de blir med hjem igjen!

Harejakt i tåkehavet

Action på harejakt, fikk en pyse i dag. Nesten hvit!

Endelig onsdag, og dermed en jakttur igjen! Jeg og onkel Svein bestemte oss for å stikke til Tisland med Kira. Må jo holde ho i form til Norgesmesterskapet neste helg! Vi gikk ut i 9-tida i tåkehavet på Tisland, og nordavind gjorde det temmelig kjølig i lufta, selv om gradestokken viste fem varmegrader.

Det ble lenge å vente. Etter en liten time med søking fant vi enorme mengder haredritt på ei myr. og satte oss ned i håp om at det kunne lukte litt her. Ganske riktig, her virka det å være fot. De neste 2,5 timene ble vi sittende på stolsekken og drikke kaffe, gomle sjokolade og vente på uttak. Etter en drøy time begynte Kira å gå ut av kjerneområdet, og jobbet seg rolig innover, Enda en drøy time etterpå, viste GPS-en en rett strek avgårde – LOS!

Jeg gikk innover mot uttaket, som var en halv kilometer unna oss, mens onkel ble stående igjen og poste her. Da jeg nærmet meg uttaket, hadde Kira reist etter haren innover i gal retning, men plutselig snudde de og jeg hørte losen. Taktfast, intens losing, i veldig god fart. Nærmere og nærmere. Jeg stod på en liten kolle, mens haren og Kira passerte hundre meter under meg, i et lite granfelt. Jeg gikk ned i dette granfeltet, og stilte meg i kanten av det. Det var her ho hadde fått ut pysen.

Så  tok haren ei lang, god runde ut igjen der hvor jeg hadde kommet fra, nesten en kilometer ut, før den rundet igjen og passerte onkel Svein på ti meter. Den kom så fort og brått at han ikke rakk å få opp hagla mot den.

Jeg stod klar, og plutselig var den en bevegelse et lite stykke innover granfeltet. En stor, gråhvit hare kom skrått mot meg. Det var ganske tett med småbjørker, men jeg fant ei åpen glenne hvor jeg håpet jeg kunne ta den. «Bang!» sa hagla, «JA!!» sa Kjetil, og «Voff! Voff! Voff!» kom det fra Kira, som nærmet seg veldig, og kom inn på fallet bare et par minutter bak. Ho var helt stuvill, og ragget storfornøyd i haren.

En stor, fin Tislandshare!

Fantastisk gøy med harejakt på sånne dager!

Norgesmesterskapet!

I dag og på fredag var vi ute på rådyrjakt. Homstean på fredag, og Stallemo i dag. Synonymt for begge turene: Rådyr på beina, men de fikk bli værende i skogen. Los har det blitt, men dyrene er for smarte, og gikk bare på poster vi ikke hadde bemannet. Ikke lett å overliste dem for tida. Hatt endel turer uten uttelling nå, føler bambi kan vise seg snart!

Men det har ikke bare vært sorgen denne helga. Kira har nemlig jaget hare som en helt på Distriktsmesterskapet denne helga, og ho og Rune Gjengedal har dermed kvalifisert seg for NM! Jeg tar av meg hatten og sender en gratulasjon!!

 

Rune, Kira og meg på harejakt i oktober 2009

Søndagstur etter rådyr

Etter mye jakting og lite uttelling ble elgjakta lagt på is på Homstean. Det er lite vits i å fortsette når man går over 12.000 mål og kun ser ku og kalv, som ikke er skytbart. Dermed ble det med en liten piggokse i år, og sju dyr igjen på de neste to årene.

Jeg og Cato, som skjøt storoksen i Laudal, stakk derfor ut for å forsøke å trimme rådyrene litt i dag. Cato har drever, ei nydelig svart tispe ved navn Mila. Ho er 1,5 år, og Cato fikk det første rådyret, en fin bukk, for ho rett før elgjakta startet. Tidligere denne uka har ho jaget på flere rådyr.

Mila, drevertispa til Cato. Kjempefin hund!

Mobilen min viste at klokka var 05:55 da jeg fikk melding av Cato, at nå reiste han fra Flekkerøy. Temmelig tidlig, han hadde visst stilt klokka to timer tilbake, istedet for en. Vi satte oss inn i en låve, tok en kaffekopp og ventet en halvtime på lyset før jeg labbet innover til generalposten. Han slapp bikkja, og det var ikke lange tida før Mila begynte å støyte litt, før det ble uttak, og full los oppover Mushomdalen, selvfølgelig feil vei i forhold til både meg og grense. Cato fikk tak i hunden igjen, og gikk litt lenger inn i skogen før han gjorde et nytt forsøk.

Nå forble det derimot stille en periode. Mila søkte litt rundt, og etter et par timer kom begge frem til posten min. Det stod altså ikke noe bambi over denne toppen. Etter en liten matbit, ville vi gjøre et nytt forsøk fra andre siden av terrenget, og det var ikke mange minuttene etter at Cato hadde forlatt generalen at det kom beskjed på radioen om at noe var på gang. Mila støytet allerede i bånd, og ble sluppet. Det ble full los, men ganske raskt tap. Cato fant en god dynge med harelorter, og konkluderte med at dette var Milas første harelos i det fri!

Etter dette gikk vi gjennom et siste lite drev, igjen uten kontakt med noe bambi. Sjelden vi har gått gjennom hele Grashei uten noe rådyr på beina, men jakt er jakt, og umulig å forutse.

Rådyrjakt og harebiff

Tor Martin og Tinka poserer ved siden av det obligatoriske pølsebålet mellom drevene.

Sent i går kveld kom Tor hjem fra hjortejakt i Sogn, hvor fru Fortuna var vennlig og han fikk en fin hjortebukk som talte 10 tagger. Han var veldig klar for å prøve dreveren sin, Tinka, på rådyrene på Stallemo igjen. Ho har slitt litt med innbilt svangerskap i det siste, men matmor meldte om at mens Tor hadde jaktet hjort, hadde Tinka begynt å oppføre seg normalt igjen. Forrige gang vi var på tur til Stallemo hadde Tinka ute to harer og ett rådyr, mens jeg skjøt en tiur og et rådyrkje. Statistikken ville bli vanskelig å følge opp da vi gikk ut ganske sent søndag morgen, i overskyet vær.

Det første drevet søkte ho fint rundt hele Lillehei, men det var ikke noe lukt å finne. Etter en bålpause ble det derimot fart i sakene. Litt støyting på fot ble etterfulgt av et vanvittig beskrik, og harelosen var igang. Det varte derimot ikke lenge, etter ti minutter stod Tinka bom stille på toppen av ei bratt steinur i en halvtime. Tor gikk etter, og fikk ropt ho inn. Ho ga lyd innimellom, så vi lurer på om haren kan ha hoppet inn i ura. Tor koblet ho, og vi måtte gi oss, for jeg måtte haste hjem i 20-årsdag til mi kusine. På veien nedover så vi at treet som var halvveis gjennomgnagd av bever, hadde falt.

Det er godt med beveraktivitet i terrenget, så må prøve på den til våren.

Etter bursdagen flådde og parterte jeg haren jeg skjøt på torsdag. Kappet bort alt av bein, så det bare er kjøtt igjen, må prøve ei jegergryte med harekjøtt en dag. Brukte halve ytrefileten samt den enorme indrefileten fra haren til en velsmakende kveldsmat: Egg og harebiff!

Å steke filetene fra haren som biff, var faktisk utrolig godt, like godt som rådyr. Men egg var kanskje ikke den beste kombinasjonen...

Harejakt med smell i!

Langt, langt og lengre enn langt stakk haren i dag. Som straff måtte den bøte med livet etter en god, lang los!

Nok en dag med oppholdsvær, og nok en dag hvor troa på at Kira skulle få haren på beina var god. Vi slapp ikke fullt så tidlig i dag, klokka var litt over åtte. Ho søkte langt ut med en gang, og det gikk ikke lange tida før vi antydet at det kunne være svak fot, for ho gikk ganske rolig, men sirklet ikke noe særlig. Men uttak ble det femti minutter etterpå, og pys kom rett til oss:

Haren merket oss når den kom så nærme, men gikk bare ei runde rundt oss og rett på grusveien. Deretter var det strake veien halvannen kilometer innover, og faktisk over i nabokommunen! Jeg labba etter et stykke, men vi fant ut at det var best å vente litt, og la ho jage på den. Vanligvis kommer haren tilbake igjen til utgangspunktet og turer litt. Denne haren gikk langt avgårde i alle retninger, en skikkelig luring. Han lurte oss noen ganger også. Postet vi i veien, gikk han forbi oss inni skogen. Det blåste ganske kraftig, mens hunden holdt trøkket oppe på haren.

Etter to og en halv time i los, stod jeg på post og hørte at Kira nærmet seg,  i full los. Men da ho kom til et veikryss, så jeg at haren hadde gått feil vei, fem hundre meter i feil retning. Onkel kom bort, og vi stod og snakket om hva vi skulle gjøre for å få has på denne lure pysen. Plutselig ser vi begge haren, 50 meter bortenfor oss, i full fart rett mot oss. Onkel har hagla på ryggen, jeg har den heldigvis i høyrehånda. «Skyt du,» hvisker han. Jeg venter til haren er innpå skuddhold, hiver opp hagla og skyter. Den voksne haren legger seg ned for sine siste krampetrekninger. Kira kommer inn i full los, snaut et minutt bak. Hare nummer to på ei drøy uke, dette var utrolig artig! Eneste skår i gleden var at siden det gikk så raskt, og haren kom helt uforutsett, så rakk jeg ikke starte actionkameraet på hagla. Men, denne gangen taklet det rekylen, og den nye montasjen min holder kameraet på plass.  Jeg tar ut innvollene av haren, og Kira får kose seg med hjerte og lunger, og det bærer hjemover.

Etter en fantastisk dag på heia, kommer vi hjem til hjemmelaget pizza hos tante, nydelig avslutning på en perfekt dag!