Jeg har praksis for tiden, og jobber med nettavisen Sørnett. Dermed blir det liten tid til jakting. Jeg har derimot fått lurt inn en halv dag på harejakt med Øystein Jensen, og det ble det et par saker ut av. Disse kan leses på sørnett.no:
Populære utlendinger – Finskstøveren i vinden
Kan jeg skyte haren? – 4. klasse på harejakt
Øystein Jensen, ildsjel i harejaktmiljøet.
«Lars! Mikke loser for livet, retning deg! Bare vær klar!» sa jeg på radioen. Lars svarte med et smell…
Tidligere i uka ringte Lars, min kjære Nordford-kamerat, og lurte på muligheten for noe harejakt i helga. Jeg ble selvsagt ekstremt gira med en gang, etter at jeg var der med Kira og hadde los i fire og en halv time (https://kjetilsjakt.wordpress.com/2011/12/18/drommelos-i-vakre-omgivelser/).
Fredag kom det melding om at Lars var på plass på gården, og han meldte om drømmeføre. Det betydde bart i granfeltene, og knallhard snø med en centimeter løst oppå.
Vi trengte ikke gå langt i morges, før vi fant ei lita åpning med masse harespor og beitinger. RG Mikke ble sluppet. Etter tjue minutter på fot maks 50 meter fra oss, smalt plutselig losen! Lars hadde aldri skutt hare før, og skulle selvfølgelig få muligheten i dag.
Jonas, lillebroren til Lars, som er 14 år og klar for jegerprøvekurs i vår!
Mens vi står og diskuterer hvor han skal poste, kommer jaggu haren hoppende mot oss! En stor, hvit hare setter seg bare tjue meter ved siden av meg, men med Lars på andre siden, med hagla på ryggen. Han gjør et forsøk på å lure hagla av skuldra og snike seg rundt meg, men harepys merker det og setter full fart tilbake i det trygge granfeltet sitt. Lars’ lillebror, Jonas, mobber storebroren som ikke er klar når haren kommer!
Losen gjaller ei stund i lia, og Lars poster i kanten av en snødekt traktorvei hvor haren har krysset flere ganger. Jeg gikk etterhvert opp på en ås redd ovenfor, for å høre losen bedre. «Lars! Mikke loser for livet, retning deg! Bare vær klar!» sa jeg på radioen. Lars svarte med et smell…
Lars med en stor, fin hannhare. Jonas og Mikke er også storfornøyde. Sinnsykt gøy, etter en veldig fin los!
«Haren så først ut til bare å krysse veien nedenfor bakken, men så vinklet den mot meg. Akkurat da den var midt i bakken, kunne jeg ikke se den, men så kom de svarte ørene til syne, og da hele haren var synlig, skjøt jeg. Den datt i smellen!»
Vi gikk videre, og Mikke stakk rett ut på søk mens vi fyrte opp et lite bål. Mens vi satt her og koste oss, kunne vi etterhvert konstatere at det var ny los!
Det var allerede blitt ganske langt på dag, og etter å ha fortært toast og pølser beveget vi oss mot losen, som gikk ca 700meter ovenfor oss. Vel halvveis så vi mye ferske rådyrspor, men da vi kom til losstrengen, stod haresporene fint i snøen, med hundespor i. Mikke hadde et tap da vi kom opp, så vi satte oss til med litt kaffe og ventet på at han skulle finne den igjen.
Jonas gjør opp losbålet!
Mikke fant igjen haren, men den ville dessverre feil vei og ned mot noen traktorveier. Vi gikk etter, men her var det øverste laget plutselig skarp, farlig skare. Den, sammen med det at det var mørkt om en halvtime og vi hadde halvannen kilometer i luftlinje til bilen, gjorde at vi koblet Mikke og rundet av for dagen.
Lars var kjempefornøyd, jeg var kjempefornøyd, og det samme var Rune og Anders. En bedre søndag, nei det får man ikke!
Anders Hodnemyr (bilde under) og jeg reiste i dag til hans terreng litt sør for Evje, med han og Rune Gjengedals RG-Mikke. Vi var ganske tidlig ute, og slapp da det hadde lysnet, i harespor. Losen lot vente på seg, mens tåka lå tett, og selv om vi prøvde selv å følge sporene litt, ble det ikke noe uttak på denne foten. Tåka lå tett, det var så hardt inni granfeltene at vi mistet sporet, og Mikke lukten, av sporene.
Vi forflytta oss lenger opp på heia, og ned ei bratt li hvor vi sank til lårene i snø. Trugene lå igjen i bilen… Harespor fant vi langt til skogs, men heller ikke her ble det noe losing. Det nærmet seg skumring før vi koblet og måtte stampe oss ut til bilveien, og gå rundt hele åsen vi hadde jaktet i for å komme til bilen igjen.
Mikke jobbet veldig bra på sporene hele dagen, tross en lang og hard dag i går, bare synd at han ikke får haren på beina. Nå blir det intensivt med skole, praksis og jobb fremover, så historiene vil nok dessverre komme med lange mellomrom…
Anders med to av tre harer han felte på samme dagen for Mikke i Nord-Norge tidligere i sesongen!
Kong Vinter lar vente på seg, så da reiste jeg, Tor Martin, Rune og onkel Svein med RG Mikke på harejakt. Vi splittet oss for å finne spor, og Rune meldte ganske fort om at han slapp Mikke i harespor. Jeg rakk snaut svare han, før Rune igjen kom på radioen: «Nå skreik an!» Uttaket var et faktum, med andre ord.
Losen gikk lenge, med en god del tap innimellom. Det var vanskelig å poste på, og det ble ikke bedre da satelittsignalet forsvant helt fra GPS-halsbåndet. Rune og jeg gikk opp på en stor topp, og hørte Mikke i det fjerne flere ganger. Det var langt på ettermiddag, og nærmet seg mørket, da losen tok en langtur, og vi måtte pent vente til månen skinte før Mikke kom tilbake på losstrengen, vel åtte timer etter uttaket.
Skal selvsagt nevnes at det var nok mer tap enn los i dag, men Mikke stod på og viste aldri tegn til å ville gi seg, selv om føret åpenbart var vanskelig.
Lille julaften. Rådyrjaktas siste dag. Espestøl var plassen, og Tinka var klar igjen etter gårsdagens kaotiske ferd på Ilebekk.
Vi møttes klokka 9 på gården til Ivar, grunneieren. Han serverte kaffe i stua først, og vi fordelte poster og kom oss etterhvert ut i skogen.
Min post i dag. Fin plass å sitte med den hvite vintercamodressen...
Tor Martin var igjen hundefører, og slapp litt over klokka var 10. Bare et par minutter etterpå begynte Tinka å støyte, og det gikk straks over i full los. Garantert rådyr! Grepet om rifla ble strammere, og jeg hørte hunden i det fjerne. Losen slo ei runde og tilbake mot Tor Martin, men skeia ut og la plutselig veien over mot heiene ovenfor Mosby. På 3,12km forsvant signalet, og Tor Martin tok med faren Tor Arne for å koble bikkja.
Her koste vi andre oss med bål og toast, mens vi ventet på Tor'ene og hunden.
Det drøyde ut før vi hørte noe mer, og litt over 12 fant de andre ut at det var nok, så vi tuslet hjemover. Tor ringte senere, og hadde fått koblet hunden, men for sent til at han ville ut noe mer. Jeg var innom og kjøpte ei julekake fra Moseid bakeri(hvor jeg forøvrig jobber som sjåfør), trøstespise litt nå som rådyrjakta er over…
Så nå er rifla grundig pusset og satt i våpenskapet i påvente av at skytebanene åpner igjen. Hagla derimot, den satser vi på at har et par måneder med harejakt igjen i år!
I dag reiste jeg, Tor Martin og dreveren Tinka til Øvrebø for å jakte rådyr. Da vi kom opp hadde det snødd i løpet av natta, mens det falt isregn nå, og det hadde dannet seg et lite skarelag oppå. Føret var ganske stygt, men ikke så galt at Tor ble for skremt.
Min post for dagen. Fin, åpen hogstflate hvor bambi ofte krysser!
Det var ingen spor å se før vi slapp, og det lot vente på seg før det skjedde noe særlig. Tinka jobbet iherdig på noe gammel fot rett ved ei mindre elv, men det var under skaren og snøen, og Tor måtte ned og hente henne for å få ho med videre i drevet. Han gikk videre, og kom helt frem til meg uten å ha sett annet enn mårspor. Tinka slo ei runde opp bak posten min, mens jeg og Tor planla pølsegrilling.
Plutselig hørte vi litt støyting fra Tinka, og ho forsvant avgårde i et forrykende tempo. Det ble noen tap ganske fort, og vi var begge overbevist om at dette ikke kunne være rådyr, for det holder en drever lett trøkket oppe på. Men dyret gikk utover, og da det nærmet seg veien begynte vi å gå utover, ganske fort.
Nesten ute ved veien ser jeg en bevegelse, og i neste øyeblikk kommer jaggu bambi hoppende i traktorveien, rett mot oss! Både meg og Tor hiver opp rifla, og plystrer det vi er mann om, men det vil ikke stoppe. Tette og hoppende rådyr er ikke en grei kombinasjon. Med hagle hadde det falt…
Tor går ut på veien for å koble Tinka, men ho har sannsynligvis bytta dyr og hoppa over på dette rådyret, for det er nok ikke det ho jaget på tidligere. Dermed kommer ho rett mot meg, som står her hvor rådyret kom. Tinka kommer, og jeg setter meg ned på huk og roper på ho for å koble. Ho kommer rett mot meg, men to meter foran hiver ho seg avgårde etter rådyret. Jeg hiver meg etter, men har ikke sjanse mot en smidig drever. Vi ser losen går over to islagte vann, og vi er livredde. Tor sparker hælen i isen, og den gir etter…
Vi må derfor gi opp rådyret, som bare tar rett ut, og kobler nærmere tre kilometer avgårde. Tinka står fast og kommer ikke over ei elv, så her får vi tak i ho. Tor må vasse med vann til knærne for å få ho over elva.
Utrolig artig å skyte juleharen etter en vakker finnelos!
Planen var egentlig rådyrjakt i dag, men når snøen lavet ned og Anders Hodnemyr ringte og ville på harejakt, ble det for fristende. Han eier Mikke sammen med Rune, så vi tok med rådyrjeger Tor Martin og reiste innover mot Evje.
Vi måtte gå et stykke for å komme opp til terrenget, i og med at veien vi har pleid å bruke ikke brøytes om vinteren. Vi slapp Mikke og satte oss ned, uten å ha sett noe harespor. Bare noen minutter etterpå så det ut som det var fot, og plutselig ser jeg haren krysse veien nedenfor oss! Mikke kom ikke mange minuttene bak. Denne haren reiste først noen hundre meter, før den begynte å ture fint.
Det gikk nok nærmere en god time før jeg og Tor Martin fikk surret oss ned til losområdet, mens Anders gikk ei runde i heia for å kikke etter mer harespor. Da vi kom ned jobbet Mikke iherdig, og haren hadde krysset veien flere ganger. Den tok en liten tur avgårde utover mot noen myrer, før han kom tilbake igjen. Her gjorde haren noe lurt Mikke ikke fant ut av.
På vei mot losen kom jeg over et nattbeite fra en annen hare, så Anders slapp Mikke på de sporene. Og los ble det. Haren ville ture i samme område som den andre, så dette ble veldig spennende! Flere ganger gikk losen i nærheten av oss, uten at vi fikk sett haren.
Tor Martin, som ikke har skutt hare i skikkelig (støver)los før, står sammen med Anders. Rådyrenes skrekk er klar med sin nyinnkjøpte sideligger i kaliber 20, men haren lar vente på seg. Etter ei lita stund får Anders øye på haren, men det er for tett og langt til at Tor kan få skutt.
Anders hadde glemt GPS-en i bilen, så han låner min og dirigerer oss på post over jaktradio. Det ender med at han selv får haren fint forbi seg på 10 meter! Jeg hører losen rett rundt meg flere ganger, og ser ofte Mikke komme losende, men sliter med å få øye på den kritthvite haren. Etterhvert fant jeg et tråkk hvor losen hadde gått tre ganger allerede, og stilte meg opp der. Mikke har et lite tap på toppen av heia.
Sola skinner på toppene rundt oss, idet Mikke skriker til igjen. Veldig nærme, og rett mot meg! Jeg gjør meg klar og holder hagla i hendene. Det er ganske tett og fælt inni den skråningen jeg står i. Plutselig kommer haren hoppende i et vanvittig tempo. Jeg hiver opp hagla, og han stopper akkurat samtidig, ca 25m fra meg. Det smeller fra Exxo’en min, og i neste øyeblikk ligger haren! To timer og tre kvarter etter uttak, måtte den bøte med livet. Mikke kommer rett bak, under minuttet bak, og går rett på haren.
Mikke kommer inn på fallet:
Anders måtte stikke hjemover, men jeg og Tor Martin tok med oss Mikke og labbet ei lita runde til, og lot han søke litt. Det begynte snart å mørke, så det ble ikke lenge før vi spente på trugene igjen og trasket ut til bilen.
Nydelig dag på skogen!
Lars på harrytur til Sverige i april!
Endelig en jakttur igjen med Nordfjord-folk! Jeg og Lars har snakka om harejakt på gården hans i Eiken i flere uker, men sist gang slo han likegodt skuldra ut av ledd for å slippe, så det ble utsatt litt. Men i dag tidlig klokka 7 dukket han opp i Vennesla, og vi kjørte sammen til Eiken. Fikk lov av Rune, på selveste bursdagen hans (grattis!), å ta med Shakira i dag, så vi så skikkelig lyst på det.
På fredag var jeg og Anders Hodnemyr ute med Mikke i Evjetraktene en tur, men da snødde det tett og Mikke fikk ikke ut noe. Derfor var troa god i dag, vel viten om at det lå sporsnø oppå skaren i Eiken!
Klokka tikket over 9 før vi slapp. Haresporene stod tett i den store granlia. Inne i granfeltene var det bart, mens i det åpne var det ti centimeter snø på bunnen, knallhard skare, og fem centimeter løssnø på toppen.
Lars peiler Kira, like før uttak!
Det var mye harelukt så det ut som, og Kira gikk rolig og prøvde å nøste opp dette. Sporene kunne være opptil et par-tre dager gamle. Vel to timer senere kom det et enormt beskrik bak oss. Haren turte vanvittig fint, og vi postet ut. Jeg i en snødekt traktorvei, og Lars i uttaket.
Flere ganger gikk losen forbi i nærheten av oss, men vi fikk ikke sett haren. Haren krysset femti meter over meg, jeg gikk opp der og postet, og den krysset igjen der jeg stod i stad. Ikke helt tur…
Etter vel tre timers los, fikk jeg se haren, men den kom i full fart på seksti meter. Den turte fint hele tiden, og var snaut mer enn 350 meter unna oss. Losen gikk nesten i ett, bare avbrutt av noen småtap da det gikk et høyt sauegjerde midt i terrenget som ho slet litt med å krysse noen ganger.
Etter 4,5 timers losing hadde mørket satt sitt preg på Eiken, og vi fikk koblet Kira, selv om det ikke var tvil om at ho ville være i skogen og jage lenger. Jeg tror dette er den beste harelosen jeg har vært med på noensinne!
I mangel på dødtid og bål måtte vi avslutte dagen med en snaddeloff på Finsland. Det smakte!
Drømmelos i drømmeland, men harefall ble det bare i drømmene!
Her kryssa haren opptil flere ganger, etter at vi hadde postet ut!
På torsdag venter en stor eksamen på 20 studiepoeng i faget Kommunikasjon og Medier. Har pensum på over 1000 sider som må pugges utenat, så bloggen har blitt litt nedprioritert akkurat i det siste.
Men litt tid på skogen har det blitt innimellom, og det er jaggu godt å komme seg bort fra Norsk presse- og kringkastingshistorie innimellom!
Søndag 4. desember:
Søndag for ei uke siden, 4. desember, var jeg og Rune i Kvinesdal på klubbmesterskap med AE-Shakira. Gikk først ei god runde på skogen, uten å finne noe. Dommer Egeland mente at vi måtte krype til korset og trekke mot hyttefeltet, og som sagt så gjort. Men før vi rakk så langt ut, var Kira i fot, og fikk en liten blåhare på beina. Den luringen satte seg inn under ei hytte etter bare en snau halvtimes veijaging, den rakkaren. Vi lyste inn under hytta, men hadde ikke sjans til å få han ut igjen, der han satt fint mellom vedkubbene.
Vi slapp på nytt lenger opp i hyttefeltet. Det snødde, og troa var ikke helt på topp, da vi plutselig hørte et skikkelig beskrik. Ny hare på beina! Denne tok turen rett ned i veien, og presterte etter bare fem minutter å sette seg under nabohytta, bare tredve meter unna den forrige! Vi gikk etter, og så haren satt bare 2 meter inn under en veranda, men der satt den visst godt, og ville ikke ut. Dommeren fortalte at det var satt ut fem harer her i sommer, og det var disse vi hadde funnet i dag.
Tiden begynte å renne ut, men vi forsøkte oss ei siste gang litt innover i noen granlier, men uten hell. På vei mot bilen tok Kira ei runde ned til hytta hvor hare nr2 satt. Jeg gikk ned for å koble, men ble møtt av et beskrik, en blåhare med øremerke og en halsende finne bare tre-fire meter bak!
Som om ikke vi hadde hatt nok uflaks fra før denne dagen, så krøp pusen denne gang inn i ei steinur etter bare ti minutter, og jeg gikk og koblet. Kira markerte alle harene fint, både under hyttene og i ura. Nå avsluttet vi for dagen.
Klubbmester ble hamiltonstøver Kompis til Rune Sliper, vi tar av hatten og sender en gratulasjon!
Onsdag 7. desember:
Jeg, Rune og onkel Svein teiste til Tisland med Mikke. Det var kommet 7-8cm snø bare 24 timer tidligere, og vi var spente på om vi fant noe harespor. Vi spredte oss, og trålte enormt mye skog før Rune endelig fant spor. Jeg gikk vanvittig langt, og fikk sett både elgku med kalv og en tiur, før jeg gikk opp mot området sporene var, og hvor Mikke gikk på fot. Det ble et uttak ganske langt på dag, ei stund etter at jeg hadde fordøyd et herlig toast-måltid. Men dette var nok samme haren som Kira har jaget på, og slitt med, tidligere i høst. Den løper til et jorde, med bebyggelse rundt, og gjør ett eller annet lurt som bikkja ikke klarer å gjøre, og det endte med tap i akkurat samme område som for Kira. Neste gang poster vi ut før losen, tror jeg!
I dag, søndag, ble jeg invitert med Tor Martin og noen rådyrjegere på Espestøl, og takket selvsagt ja. Vi treftes på gården til en kar ved navn Ivar, og ble geleidet inn i stua hans hvor det var varm kaffe og smågodt på bordet. Seks mann og en drever var omsider klare, og i 10-tida slapp Tor Martin bikkja. Tinka begynte å støyte med en gang, men det gikk ei stund før dyret var på beina. Det turet tette fine runder, men på feil side av grensa, og langt fra oss poster.
Tor Martin melder på radioen at han er sikker på det er harelos, og jeg kan ikke skjønne annet jeg heller, når jeg ser på GPS-en hvordan dyret turer. Etter en liten time tar dyret ei større runde, før det kommer mot Tor Martin. «Det er rådyr! Tinka har rådyrlos!» lyder beskjeden på jaktradioen. Endelig et rådyr som turer fine runder!
Men det skulle ikke vare lenge. To turgåere synes los er himla spennende, og støkker dyret. Da er det gjort, og det er straka vegen avgårde for losen sin del. 3 kilometer fra meg ender bikkja opp, og da blir det bål og toasting. Tor Martin og faren kjører for å få tak i Tinka, som loser for livet nedover mot Mosby. Klokka er nærmere halv 2 når de kommer tilbake, og folk har noen ærender på gang, så vi tar kvelden i drittværet.
En kort dag, men allikevel en nydelig pause i eksamenslesinga. Nå skal det virkelig bli godt med 3-ukers juleferie snart!
I et vanvittig drittvær ble det dot for Mikke, denne gangen var det onkel Svein sin tur!
Jeg og onkel Svein fikk selskap av Tor Martin på harejakt i dag. Han hadde tatt seg fri fra jobb, for å bruke litt tid på skauen i Evje-traktene. Gislefoss hadde tross alt lovet oss sol. Men sola, den lot vente på seg!
Vi slapp RG Mikke i halv 9-tida på morraen, og jeg må nok innrømme at troa ikke var helt på topp etter nattens herjinger. Da jeg satte meg ned på stolsekken, begynte det å hagle! Og slik gikk det slag i slag, med regn, snø, sludd og hagl om hverandre. Null millimeter nedbør Gislefoss..?
Mikke løp rundt og herjet ei stund, før det plutselig blir los. Vi står og hører på han, og det høres ut som det tar avgårde. Jeg mister GPS-signalet på 1.3 kilometer, her er det tydeligvis bare å komme seg i bilen og ompostere.
Jeg ser Mikke har et tap, og da frykten for at han jager ulovlig vilt så smått kryper nedover ryggen, kaster jeg hagle og jakke og jogger innover skauen for å se hva dette er. Da jeg kommer inn i området han hadde et tap, har han fått ut igjen og gått mot et hyttefelt enda en kilometer unna. Tilbake til bilen bærer det. Nå pøsregner det, jeg er gjennomblaut, brillene dogger og jeg ser bittelite. Moralen ikke akkurat helt på topp, kan du si!
Idet jeg kommer ut igjen til bilen igjen, loser ironisk nok Mikke over myra jeg akkurat hadde vært inne til. Nå går det oppover i et nytt område, og jeg legger ut på ny tur.
Plutselig, når frykten for at han har syndet og jaget ulovlig vilt er på sitt sterkeste, kommer en kritthvit hare hoppende i andre enden av den store myra jeg er i ferd med å passere. FANTASTISK BRA! En enorm lettelse gikk gjennom kroppen da denne haren kom hoppende, helt vanvittig deilig!
Dette var ganske langt unna vårt jaktterreng, så hagla lå igjen i bilen. Men bare det å se en hvit hare på barmark, er rått. Mikke gav seg etter en lang, god los på denne haren, og kom opp igjen i uttaket, hvor vi koblet han.
Tidligere på dagen hadde onkel observert en hare som hadde trasket over en grusvei, så jeg slapp han på her. Cirka tjue sekunder senere var det los. Vi postet ut, og Mikke loste med bra trøkk. Mens jeg stod og snakket med Anders på telefon, fikk jeg plutselig øye på en hoppende snøball. Haren kom i lia rett ovenfor meg. Jeg stod i en asfaltvei og passet på i tilfelle haren skulle rote seg ned her, så ikke Mikke skulle få veitap og løpe rundt her. Redd for trailerne som stadig passerer der. Haren satte seg under ei gran bare tredve meter unna meg, mens Mikke nærmet seg. Haren satt og kikket rundt seg, og da Mikke var bare ti meter unna, skvatt den videre.
«Onkel! Haren kommer oppover igjen, mot deg!» sa jeg på radioen. «…Hare…vei…» var det eneste jeg hørte, mye susing i radioen. Haren hadde passert 60 meter ovenfor han, og gikk mot veien igjen. Jeg gikk lenger oppover i asfaltveien, bare for å være på den sikre siden.
«Bang!» hørte jeg. «Jeg fikk han,» kom det på radioen. «YESS!» svarte jeg. Utrolig deilig med fall etter så mye styr! En fin, hvit hare måtte bøte med livet da den la turen innom onkel.
Det åpnet kaotisk, men endte fantastisk godt. Alt i alt en vanvittig bra dag på heia, til tross for skikkelig vestlandsvær. Trodde nesten jeg var tilbake i Sogn og Fjordane et øyeblikk! Å se den haren må være et av høstens store høydepunkt, for da var jeg vanvittig skeptisk. 2 kilometer fra uttaket. Vanvittig hvor langveisfarende harene er for tida, det er helt vilt..!
Fin, mellomstor kritthvit hare!
kjetilsjakt.wordpress.com 