Harejakt i indre Agder!

I et vanvittig drittvær ble det dot for Mikke, denne gangen var det onkel Svein sin tur!

Jeg og onkel Svein fikk selskap av Tor Martin på harejakt i dag. Han hadde tatt seg fri fra jobb, for å bruke litt tid på skauen i Evje-traktene. Gislefoss hadde tross alt lovet oss sol. Men sola, den lot vente på seg!

Vi slapp RG Mikke i halv 9-tida på morraen, og jeg må nok innrømme at troa ikke var helt på topp etter nattens herjinger. Da jeg satte meg ned på stolsekken, begynte det å hagle! Og slik gikk det slag i slag, med regn, snø, sludd og hagl om hverandre. Null millimeter nedbør Gislefoss..?

Mikke løp rundt og herjet ei stund, før det plutselig blir los. Vi står og hører på han, og det høres ut som det tar avgårde. Jeg mister GPS-signalet på 1.3 kilometer, her er det tydeligvis bare å komme seg i bilen og ompostere.

Jeg ser Mikke har et tap, og da frykten for at han jager ulovlig vilt så smått kryper nedover ryggen, kaster jeg hagle og jakke og jogger innover skauen for å se hva dette er. Da jeg kommer inn i området han hadde et tap, har han fått ut igjen og gått mot et hyttefelt enda en kilometer unna. Tilbake til bilen bærer det. Nå pøsregner det, jeg er gjennomblaut, brillene dogger og jeg ser bittelite. Moralen ikke akkurat helt på topp, kan du si!

Idet jeg kommer ut igjen til bilen igjen, loser ironisk nok Mikke over myra jeg akkurat hadde vært inne til. Nå går det oppover i et nytt område, og jeg legger ut på ny tur.

Plutselig, når frykten for at han har syndet og jaget ulovlig vilt er på sitt sterkeste, kommer en kritthvit hare hoppende i andre enden av den store myra jeg er i ferd med å passere. FANTASTISK BRA! En enorm lettelse gikk gjennom kroppen da denne haren kom hoppende, helt vanvittig deilig!

Dette var ganske langt unna vårt jaktterreng, så hagla lå igjen i bilen. Men bare det å se en hvit hare på barmark, er rått. Mikke gav seg etter en lang, god los på denne haren, og kom opp igjen i uttaket, hvor vi koblet han.

Tidligere på dagen hadde onkel observert en hare som hadde trasket over en grusvei, så jeg slapp han på her. Cirka tjue sekunder senere var det los. Vi postet ut, og Mikke loste med bra trøkk. Mens jeg stod og snakket med Anders på telefon, fikk jeg plutselig øye på en hoppende snøball. Haren kom i lia rett ovenfor meg. Jeg stod i en asfaltvei og passet på i tilfelle haren skulle rote seg ned her, så ikke Mikke skulle få veitap og løpe rundt her. Redd for trailerne som stadig passerer der. Haren satte seg under ei gran bare tredve meter unna meg, mens Mikke nærmet seg. Haren satt og kikket rundt seg, og da Mikke var bare ti meter unna, skvatt den videre.

«Onkel! Haren kommer oppover igjen, mot deg!» sa jeg på radioen. «…Hare…vei…» var det eneste jeg hørte, mye susing i radioen. Haren hadde passert 60 meter ovenfor han, og gikk mot veien igjen. Jeg gikk lenger oppover i asfaltveien, bare for å være på den sikre siden.

«Bang!» hørte jeg. «Jeg fikk han,» kom det på radioen. «YESS!» svarte jeg. Utrolig deilig med fall etter så mye styr! En fin, hvit hare måtte bøte med livet da den la turen innom onkel.

 

Det åpnet kaotisk, men endte fantastisk godt. Alt i alt en vanvittig bra dag på heia, til tross for skikkelig vestlandsvær. Trodde nesten jeg var tilbake i Sogn og Fjordane et øyeblikk! Å se den haren må være et av høstens store høydepunkt, for da var jeg vanvittig skeptisk. 2 kilometer fra uttaket. Vanvittig hvor langveisfarende harene er for tida, det er helt vilt..!

 

Fin, mellomstor kritthvit hare!

Harejakt i Vinje

Einar, som har en stor gård i Vinje, på en av våre skiturer i Nordfjord i vinter.

 

Torsdag ettermiddag kjørte jeg og Kira til Bøgrend i Vinje, Telemark. Einar, som jeg gikk sammen med på Nordfjord Folkehøgskule i fjor, har et stort jaktterreng her. Han sa det var godt med hare, så dette var spennende.

Fredag var det litt sludd i luften, og vi slapp ganske tidlig. Det gikk ikke lange tida før Kira var i fot, og ikke lenge etterpå så det ut som losen var i gang, et godt stykke ovenfor oss, så vi hørte den ikke. Vi stilte innpå, og Einar fikk se haren på 50m i et gjentak. Liten, kritthvit hare. Kira trykket skikkelig på, men haren lurte seg rundt oss ikke så langt fra oss flere ganger. Plutselig fant visst haren ut at dette gadd han ikke mer, og la på sprang ned i veien, som var helt glasert is. Her var det naturlig nok ikke lett å jage, og det ble ganske mye tap før jeg koblet ho i et tap to kilometer i luftlinje fra uttaket, langt inne på naboterrenget.

Det var blitt ettermiddag, og ikke stort å lukte på nå, så vi gav oss og trakk tilbake til gården.

Lørdag morgen våknet vi opp til snøvær, og det lå fem centimeter nysnø på bakken. Vi kjørte innover den snødekte veien, og slapp like ved ei stor, fin granli. Kira gikk på fot ei god stund, men det så ut som det var utrolig dårlig lukt. Ho gravde nesa under snøen hele veien, så det var tydeligvis lukt fra før snøen hadde falt. Etter ei stund kobla vi og gikk innover 3-400m, og her fant vi harespor med bare litt snø i. Slapp Kira, og to minutter etterpå var det los!

Einar gikk mot uttaket, og Øystein, fetter til Einar, postet på ei stor myr. Jeg gikk utover mot veien, da de ofte trekker mot den. Jeg så plutselig i veien som ikke hadde vært der da vi kjørte inn på morraen, og postet her. To minutter etterpå kom Kira i full los. Tydelig at haren var bare noen sekunder raskere enn meg…

Etter ei god stund med losing, ble det et lengre tap. Etter en drøy time i tapet, koblet jeg. Dette var også inne på naboterrenget, så vi ville ikke la ho styre på mer der inne.

Prøvde et slipp igjen ganske langt på dag, men vi fant ikke noe mer harespor. Einar var litt skuffet, men det er jo vanlig at haren sitter inne de første nettene med snø, så det er trolig godt med hare i terrenget, selv om det var dårlig med spor i dag.

Søndag meldte Gislefoss orkan og masse nedbør, så det var ikke vits i å engang tenke på slipp da, så jeg reiste hjemover lørdag ettermiddag. Utrolig gøy tur, artig å treffe igjen Nordfjord-folk, og i et kjempefint hareterreng. Håper på litt bedre forhold neste gang.

Null fot!

Jeg og onkel Svein var i dag ute med RG Mikke igjen. Denne gangen var vi i et terreng litt sør for Evje i Aust-Agder. Mikke søkte fint over nesten hele terrenget, men det fantes ikke fot å spore. Tåka lå tett som grøt, og den fikk skylda i dag. Merkelig at det skal være så utrolig vanskelig å få ut hare i tåka! Hørt det fra flere andre harejegere også. Rart, men noe må jo være galt når alle sliter i tåkeføre…

I morra ettermiddag reiser jeg og (AE-Sha)Kira for å besøke en kamerat jeg jaktet sammen med på Nordfjord Folkehøgskule i fjor. Han har et godt hareterreng i Vinje i Telemark som jeg aldri har vært i, så det blir utrolig spennende. Været ser bra ut på fredag og lørdag, litt verre på søndag, men jeg ser vanvittig frem til å treffe igjen Nordfjord-folk og kose oss på harejakt!

Skitt jakt!

Rådyrjakt, endelig med uttelling!

«VOFF! VOFF! VOFF!»

Dette var dagen for mye lostid og lite dødtid på post. Endelig, for i det siste har det blitt mange dager med drever på avveie, og kaffekoppen i hånda…

Morgenen kom, vi gikk ut på Ilebekk i 8-tida. Jeg satte meg i et tråkk hvor rådyrene har tatt ut hver eneste los i det siste, en post vi ikke har prøvd før. Cato slapp, og det gikk ikke mange minuttene før uttaket var et faktum. Men, selvfølgelig ville det ikke den vanlige veien, når jeg satt der. Det kryssa veien, gikk opp til Mushom, og rett ut til Homme, hvor vi fikk koblet ho midt i riksvei 9.

Cato gikk inn samme plassen og slapp, og jeg satte meg på samme posten. Og jammen ble det uttak igjen, og tror du ikke rådyret gikk på samme plassen som det forrige! Det var såvidt innom Cato, før det forsvant avgårde. Ble en tur innover mot Stallemo for å koble nå, gitt.

Det var oppholdsvær, og ikke særlig kaldt, så vi bestemte oss for å prøve igjen, på en ny plass. Mila gikk rett i los. Jeg satt 500 meter fra uttaket, men dyret ville ikke til meg, men skar ut av drevet mot Homstean. Vi hadde ikke helt dagen i dag, så det ut som, og jeg gikk ut mot bilen for å kjøre å plukke opp Cato og bikkja. Mila hadde plutselig snudd og kommet hundre meter tilbake, da det lød to kjappe skudd. «Fikk det, men vet ikke om det var losdyret,» meldte Cato over radioen. Benelli-hagla i kaliber 12/89 funka fint på rådyret!  Jeg gikk ned til han, og ikke lenge etter kom Mila i full los rett til dyret. Et stort, fint bukkekje.

Cato og Mila, godt team på rådyrjakt!

Det gikk mot middagstider, men når det kryr av rådyr på denne måten, kan man ikke gi seg på ett! Grashei og generalposten ventet. Nytt slipp, og rådyrlos nummer 4 – FIRE – for dagen gikk taktfast ikke lange tida etterpå. Uttak på Grashei pleier å være temmelig bankers på generalen, men ikke i dag. Nei, dette dyret ville også ut mot veien! Jeg heiv meg på telefonen og ringte til onkel Svein, som bor rett ved der dyrene pleier å krysse. Han tok med seg børsa og gikk ut på jordet, og mens han holdt på å lade rifla, gløttet han opp, og der stod plutselig rådyret og kikka på han, bare 50 meter unna. Det fikk god fart på seg idet han prøvde å lure frem sluttstykket…

Mila kom ut på jordet i full los, rota litt her, og kom inn igjen til Cato etter ei lita stund. Da fant vi ut at det var nok for i dag. En vanvittig spennende dag, med mange rådyr på beina, og så utrolig godt når ett av de blir med hjem igjen!