Harefall for Kroonmäen Ila

Blod, svette og nesten gledestårer. Denne søndagen hadde alt!

Klokken er 09:30. Jeg sitter på en høy topp og har stampet i to timer. Ikke et eneste harespor. Ikke var det noe langs veien heller, på vei til terrenget. Med et sukk setter jeg meg på stolsekken og nærmest konkluderer med at det ikke blir slipp i dag.

Men èn time senere snur det seg. Jeg finner en gammel beiteplass med harespor fulle av snø. Helt uten forhåpninger slipper jeg valpen.

– Det er jo fint at ho får løpt av seg litt, så blir ho i det minste rolig under Liverpool-kampen i kveld, tenker jeg.

Utrolig nok virker Ila, som bare er sju måneder gammel, ganske interessert i sporene. Etter ei stund kommer ho tilbake til meg med en liten einerkvist i munnen. Lite visste jeg om at hun bare hadde forberedt kvisten som skulle stappes inn i haren da. Jeg flytter meg hundre meter, opp i kjerneområdet for foten. Der ser jeg harespor som det bare er litt snø i, og det har jo snødd litt i dag morges, mens jeg stampet rundt på leting etter spor.

– Ho går på fot, men jeg tror nok ikke det blir noe av det. Det virker ikke som det lukter godt nok for henne, sier jeg til en kamerat over telefon.

Jeg tok feil. Men aldri før har jeg vært så glad for å ta feil. Ila dro ut på en streng med harespor som hun ikke hadde vært på. Det drar inn i noen smågraner, og plutselig hører jeg henne i full los 300 meter unna. Haren har nok gått før henne.

Det neste kvarteret går det så det suser. Ho jager skikkelig bra, og smilet blir bredere og bredere. Det blir tap, gjentak og tap igjen.

Så kommer det et nytt gjentak. Jeg står parat femti meter unna uttaket. Ut fra intet ser jeg en bevegelse. Haren kommer i full fart på tjue meter, men det er tett. Så setter den seg, Helt åpent. Holdet var rundt tredve meter, og jeg smeller. Pys faller rett ned. Jeg går bort, står og kikker på haren og hører Ila lose. Jeg skjelver. Adrenalinkick til tusen!

Ila ligger litt bak nå, men jager hakkete inn på fallet. Vel inne viser hun stor interesse for haren, faktisk så mye at hun stikker av med den! Jeg er opptatt med å filme at hun kommer inn på fallet, og etter å ha slikket over hele pys tar hun et solid grep i den og løper avgårde. Kommer heldigvis ikke langt avgårde. (Får ikke lagt ut film fra mobilen. Forbasket. )

Ble ikke noe utstopping av Ilas første hare, slik planen var. Men en strålende dag ble det!

Medeier Rune var samtidig på jaktprøve med Rg-Betty, som jaget til første elite. I går stilte jeg Rg-Mikke, som jaget full tid. I dag fullførte Anders, så også Mikke oppnådde samme resultat. Mange andre som har oppnådd gode resultater på jaktprøve denne helga, gratulerer alle sammen!

Bedre enn dette kan vel ikke en søndag bli?

Kos dere med de siste elleve dagene av harejakta, alle sammen!

En perfekt dag?

I dag har jeg postet på to forskjellige hareloser. Begge harene lever fortsatt, men jeg fikk jo oppleve spenningen. Det må jo være en perfekt dag?

Klokken 07:15 rullet Passaten til Rune inn i gården her hjemme. Jeg og Ila hoppet på, og vi satte kursen mot Evje. Vel fremme oppsøkte vi hvert vårt granfelt, jeg med fem måneder gamle Ila og Rune med et par år eldre Mikke.

Jeg slapp i ferske harespor fra natten, mens Rune slapp i spor med litt snø i. Temperaturen var rundt fire-fem blå, det var overskyet og drysset litt snø i ny og ne.

To pyser på beina
Ila fattet umiddelbart interesse for sporene som gikk i alle retninger i granfeltet, og etter ei stund fant ho haren og begynte å lose. Dette er første gang hun jager hare i det fri, men hun har ikke fått mange sjansene heller. Med et glis om munnen la jeg patronene i hagla og hørte losen gikk innover, dessverre bort fra meg.

– Loser Ila? Synes jeg hørte noe i det fjerne! Mikke fikk forresten akkurat ut hare han også, sier Rune over jaktradioen.

Med en los på hver side har jeg en fin adventsmorgen i et vakkert granfelt. Det går nok ikke mer enn snaue ti minutter før valpen mister grepet på haren. Jeg trekker etterhvert ut mot tapet, hvor hun står på i et par timer. Da ser det ut til å være nok, og jeg kobler henne.

Bomskudd
Etter at Ila er koblet trekker jeg ned mot Mikke sin los for å poste litt. I et tett felt av smågran finner jeg raskt en streng hvor det ser ut til at både hund og hare har vært opptil flere ganger. Her blir jeg stående.

– Kjetil! Losen går mot deg. Vær klar! sier Rune på radioen.

Losen til Mikke har stort sett gått i et lite område på 300×300 meter. Jeg hører han godt, og losen kommer i full fart mot meg. Bombesikker på at jeg skal få sjansen til å felle årets første pys, tar jeg av sikringa. Det kribler. Men losen passerer tjue meter innenfor meg, uten at jeg ser verken hare eller hund. Jeg trekker inn til denne strengen og poster videre.

Plutselig smeller det oppe i lia. Kun ett skudd, noe som pleier å være et godt tegn på jakt.

–Jøss! Er det bare å ta av seg hatten eller? spør jeg.

– Nei, fyttikatta! Det ble en stjernebom på en halvdårlig sjanse. Plutselig satt haren bak meg, og jeg hadde store hansker og hagla på skuldra. Men det verste er at idet jeg skjøt, stoppet den så fint på 30 meter. Da jeg skulle skyte igjen, KLIKKA HAGLA!! svarer en lettere irritert Rune.

Det blir litt kluss etter bommen, men etter ei lita stund finner Mikke igjen haren og jager i et enda tettere område. Vi poster fortsatt, men uten å se mer til pys må vi koble hunden og reise hjem igjen, da Rune har et ærend han må rekke.

Nå leker yr.no med nervene til enhver harejeger. Det er i øyeblikket meldt 91mm nedbør i løpet av helga. Blir det kaldt nok, risikerer vi takk og farvel til hele jakta allerede. Fyttikatta…

Kroonmäen Ila, 5 måneder

Ila i hegn

I dag hadde jeg og valpen en flott formiddag i kulda på heia.

Kroonmäen Ila i farta.

Tidligere i uka bestemte jeg meg for en tur i et større hegn. Det er på 75 mål, og jeg fikk høre at det var i største laget for en valp på fem måneder.

– Tja, det er jo uansett bedre sjanse der enn ute i det fri, så vi prøver oss, tenkte jeg.

Alarmen ringte klokken 06:20. Gradestokken viste 11,5 blå. En drøy halvtime senere var Golfen på vei. Jeg hadde ikke vært i dette hegnet før, men etter grundig veibeskrivelse fra Rune fant jeg frem. Ironisk nok stod haresporene så fint like ved lomma jeg parkerte i. Det var en snau kilometer å gå opp på heia før jeg møtte en port med en harefigur på toppen. Jeg åpnet porten og ble møtt av et mylder av harespor.

Jeg slapp Ila. Hun viste stor interesse for sporene og gikk oppover ei li. På toppen av lia satt pys, og losen var et faktum.

De neste tre timene var det korte losrepriser fulgt av tap. Totalt tok hun igjen haren fem ganger. Ved ei anledning tok Ila igjen haren få meter ifra meg. Pys kom i hundre og ti rett mot meg, stoppa på en meter og satte full fart tilbake. Den var visst like skremt som meg. Selvsagt fikk jeg ikke filmet haren i dag heller, men legger ut en liten lossnutt fra nest siste og siste gjentak for dem som skulle være over middels interessert.

Nå blir det spennende å se hva værgudene finner på av sprell i morra, men forhåpentligvis er det sporsnø igjen neste helg. Hvem vet, kanskje vi kan prøve oss utenfor hegnet en tur?

Kroonmäen Ila jager hare

I dag jaget valpen til meg og Rune for første gang. Det var utrolig artig, og hun holdt den på beina i tilsammen en halvtime. Jeg fikk litt av losen på film, men klarte dessverre bare å få et bilde av haren.

Kroonmaën Ila i hus

Etter en sørgelig start på måneden hvor hele valpekullet mellom AE Shakira og BdN Willy døde innen det første døgnet, reiste jeg og Rune (http://runegjengedal.blogg.no/) på tur til Delsbo i Sverige for å hente oss finskstøvervalp.

Torsdag ettermidag fylte vi bilen med bur, pledd, skåler, smågodt, kaffe og brus og plottet GPSen inn på Lars Backström og Kroonmäens kennel. Etter en kjapp svipptur nedom Østfold i et mislykket forsøk på en snarvei, ankom vi Delsbo klokken halv seks på fredags morgen. Da hadde vi 95 mil på samvittigheten.

Oppdretter Lars Backström viser frem flotte valper.

Lars tok oss imot med åpne armer og serverte kaffe og frokost. Det gikk ikke lang tid før vi var omringet av små, skjønne finskstøvervalper på alle kanter. Kullet bestod av ni valper, seks hanner og tre tisper.

Vi hadde sett bilder av valpene fra før av, og hadde en ganske klar favoritt. Etter å ha kikket og lekt litt med den, var vi enige om at Ila var valpen vi ønsket.

Jeg og Rune etter at valget er gjort. To meget fornøyde hundeeiere.

Vi heiv oss i bilen, og jeg hadde Ila på fanget. Hun la seg rett ned og koste på fanget mitt. Mens vi var opptatt av valpen og å ta bilder av den havnet vi plutselig borte fra veien vi kjørte bort. GPS-en ble innstilt på Oslo og ledet oss videre. Den fant ut at grusveier med 80-sone (bare i Sverige?!) var veldig fint å kjøre på. Da ble det litt oppkast, men ellers gikk turen strålende med Ila. Etter et par timer på fanget la jeg henne bak i buret for å spise litt. Der fant hun seg godt tilrette og ble liggende uten en lyd de siste ni timene av turen.

Kroonmäen Ila i hagen.

180 mil ble tilbakelagt på snaue 25 timer. Det gikk stort sett i ett, men var en flott tur!

 

Vel hjemme ble hun mottatt av entusiastiske søsken som steller godt med henne. I dag har også naboer og familie kommet for å hilse på, noe som selvfølgelig bare er artig for oss alle. I løpet av det første døgnet har hun vært herlig å ha i hus. Ila har fortsatt ikke gjort fra seg inne. Vi er nøye med å ta henne ut etter at hun har lekt, sovet og spist. Ved noen anledninger har hun pepet og skrapet på døra, og gjort fra seg på plenen når vi har sluppet henne ut.

Rune gjorde et forsøk på å stille henne opp.

Mor til Kroonmäen Ila er SJCH SUCH Kroonmäen Sally. Oppdretter Backström kjørte 240 mil for å parre tispa med den svenske hannhunden FI JCH INT UCH Kahvanahon Lapinjätke, så det viser at han virkelig har troa på dette her.

SJCH SUCH Kroonmäen Sally

FI JCH INT UCH Kahvanahon Lapinjätke

Nå ser vi virkelig frem til hun vokser seg stor nok til å lete etter pys. Det er mange spørsmål å stille seg og en lang vei å gå, men jeg vet både meg og Rune gleder oss veldig til å ta fatt på den oppgaven.