Harejakt på Tisland

Kong Vinter lar vente på seg, så da reiste jeg, Tor Martin, Rune og onkel Svein med RG Mikke på harejakt. Vi splittet oss for å finne spor, og Rune meldte ganske fort om at han slapp Mikke i harespor. Jeg rakk snaut svare han, før Rune igjen kom på radioen: «Nå skreik an!» Uttaket var et faktum, med andre ord.

Losen gikk lenge, med en god del tap innimellom. Det var vanskelig å poste på, og det ble ikke bedre da satelittsignalet forsvant helt fra GPS-halsbåndet. Rune og jeg gikk opp på en stor topp, og hørte Mikke i det fjerne flere ganger. Det var langt på ettermiddag, og nærmet seg mørket, da losen tok en langtur, og vi måtte pent vente til månen skinte før Mikke kom tilbake på losstrengen, vel åtte timer etter uttaket.

Skal selvsagt nevnes at det var nok mer tap enn los i dag,  men Mikke stod på og viste aldri tegn til å ville gi seg, selv om føret åpenbart var vanskelig.

Årets siste rådyrjakt

Lille julaften. Rådyrjaktas siste dag. Espestøl var plassen, og Tinka var klar igjen etter gårsdagens kaotiske ferd på Ilebekk.

Vi møttes klokka 9 på gården til Ivar, grunneieren. Han serverte kaffe i stua først, og vi fordelte poster og kom oss etterhvert ut i skogen.

Min post i dag. Fin plass å sitte med den hvite vintercamodressen...

Tor Martin var igjen hundefører, og slapp litt over klokka var 10. Bare et par minutter etterpå begynte Tinka å støyte, og det gikk straks over i full los. Garantert rådyr! Grepet om rifla ble strammere, og jeg hørte hunden i det fjerne. Losen slo ei runde og tilbake mot Tor Martin, men skeia ut og la plutselig veien over mot heiene ovenfor Mosby. På 3,12km forsvant signalet, og Tor Martin tok med faren Tor Arne for å koble bikkja.

Her koste vi andre oss med bål og toast, mens vi ventet på Tor'ene og hunden.

Det drøyde ut før vi hørte noe mer, og litt over 12 fant de andre ut at det var nok, så vi tuslet hjemover. Tor ringte senere, og hadde fått koblet hunden, men for sent til at han ville ut noe mer. Jeg var innom og kjøpte ei julekake fra Moseid bakeri(hvor jeg forøvrig jobber som sjåfør), trøstespise litt nå som rådyrjakta er over…

Så nå er rifla grundig pusset og satt i våpenskapet i påvente av at skytebanene åpner igjen. Hagla derimot, den satser vi på at har et par måneder med harejakt igjen i år!

Rådyrjakt på skareføre

I dag reiste jeg, Tor Martin og dreveren Tinka til Øvrebø for å jakte rådyr. Da vi kom opp hadde det snødd i løpet av natta, mens det falt isregn nå, og det hadde dannet seg et lite skarelag oppå. Føret var ganske stygt, men ikke så galt at Tor ble for skremt.

Min post for dagen. Fin, åpen hogstflate hvor bambi ofte krysser!

Det var ingen spor å se før vi slapp, og det lot vente på seg før det skjedde noe særlig. Tinka jobbet iherdig på noe gammel fot rett ved ei mindre elv, men det var under skaren og snøen, og Tor måtte ned og hente henne for å få ho med videre i drevet. Han gikk videre, og kom helt frem til meg uten å ha sett annet enn mårspor. Tinka slo ei runde opp bak posten min, mens jeg og Tor planla pølsegrilling.

Plutselig hørte vi litt støyting fra Tinka, og ho forsvant avgårde i et forrykende tempo. Det ble noen tap ganske fort, og vi var begge overbevist om at dette ikke kunne være rådyr, for det holder en drever lett trøkket oppe på. Men dyret gikk utover, og da det nærmet seg veien begynte vi å gå utover, ganske fort.

Nesten ute ved veien ser jeg en bevegelse, og i neste øyeblikk kommer jaggu bambi hoppende i traktorveien, rett mot oss! Både meg og Tor hiver opp rifla, og plystrer det vi er mann om, men det vil ikke stoppe. Tette og hoppende rådyr er ikke en grei kombinasjon. Med hagle hadde det falt…

Tor går ut på veien for å koble Tinka, men ho har sannsynligvis bytta dyr og hoppa over på dette rådyret, for det er nok ikke det ho jaget på tidligere. Dermed kommer ho rett mot meg, som står her hvor rådyret kom. Tinka kommer, og jeg setter meg ned på huk og roper på ho for å koble. Ho kommer rett mot meg, men to meter foran hiver ho seg avgårde etter rådyret. Jeg hiver meg etter, men har ikke sjanse mot en smidig drever. Vi ser losen går over to islagte vann, og vi er livredde. Tor sparker hælen i isen, og den gir etter…

Vi må derfor gi opp rådyret, som bare tar rett ut, og kobler nærmere tre kilometer avgårde. Tinka står fast og kommer ikke over ei elv, så her får vi tak i ho. Tor må vasse med vann til knærne for å få ho over elva.

Julehare for Mikke

Utrolig artig å skyte juleharen etter en vakker finnelos!

Planen var egentlig rådyrjakt i dag, men når snøen lavet ned og Anders Hodnemyr ringte og ville på harejakt, ble det for fristende. Han eier Mikke sammen med Rune, så vi tok med rådyrjeger Tor Martin og reiste innover mot Evje.

Vi måtte gå et stykke for å komme opp til terrenget, i og med at veien vi har pleid å bruke ikke brøytes om vinteren. Vi slapp Mikke og satte oss ned, uten å ha sett noe harespor. Bare noen minutter etterpå så det ut som det var fot, og plutselig ser jeg haren krysse veien nedenfor oss! Mikke kom ikke mange minuttene bak. Denne haren reiste først noen hundre meter, før den begynte å ture fint.

Det gikk nok nærmere en god time før jeg og Tor Martin fikk surret oss ned til losområdet, mens Anders gikk ei runde i heia for å kikke etter mer harespor. Da vi kom ned jobbet Mikke iherdig, og haren hadde krysset veien flere ganger. Den tok en liten tur avgårde utover mot noen myrer, før han kom tilbake igjen. Her gjorde haren noe lurt Mikke ikke fant ut av.

På vei mot losen kom jeg over et nattbeite fra en annen hare, så Anders slapp Mikke på de sporene. Og los ble det. Haren ville ture i samme område som den andre, så dette ble veldig spennende! Flere ganger gikk losen i nærheten av oss, uten at vi fikk sett haren.

Tor Martin, som ikke har skutt hare i skikkelig (støver)los før, står sammen med Anders. Rådyrenes skrekk er klar med sin nyinnkjøpte sideligger i kaliber 20,  men haren lar vente på seg. Etter ei lita stund får Anders øye på haren, men det er for tett og langt til at Tor kan få skutt.

Anders hadde glemt GPS-en i bilen, så han låner min og dirigerer oss på post over jaktradio. Det ender med at han selv får haren fint forbi seg på 10 meter! Jeg hører losen rett rundt meg flere ganger, og ser ofte Mikke komme losende, men sliter med å få øye på den kritthvite haren. Etterhvert fant jeg et tråkk hvor losen hadde gått tre ganger allerede, og stilte meg opp der. Mikke har et lite tap på toppen av heia.

Sola skinner på toppene rundt oss, idet Mikke skriker til igjen. Veldig nærme, og rett mot meg! Jeg gjør meg klar og holder hagla i hendene. Det er ganske tett og fælt inni den skråningen jeg står i. Plutselig kommer haren hoppende i et vanvittig tempo. Jeg hiver opp hagla, og han stopper akkurat samtidig, ca 25m fra meg. Det smeller fra Exxo’en min, og i neste øyeblikk ligger haren! To timer og tre kvarter etter uttak, måtte den bøte med livet. Mikke kommer rett bak, under minuttet bak, og går rett på haren.

Mikke kommer inn på fallet:

Anders måtte stikke hjemover, men jeg og Tor Martin tok med oss Mikke og labbet ei lita runde til, og lot han søke litt. Det begynte snart å mørke, så det ble ikke lenge før vi spente på trugene igjen og trasket ut til bilen.

Nydelig dag på skogen!

Hektisk eksamenstid, men litt jakting må til!

På torsdag venter en stor eksamen på 20 studiepoeng i faget Kommunikasjon og Medier. Har pensum på over 1000 sider som må pugges utenat, så bloggen har blitt litt nedprioritert akkurat i det siste.

Men litt tid på skogen har det blitt innimellom, og det er jaggu godt å komme seg bort fra Norsk presse- og kringkastingshistorie innimellom!

Søndag 4. desember:

Søndag for ei uke siden, 4. desember, var jeg og Rune i Kvinesdal på klubbmesterskap med AE-Shakira. Gikk først ei god runde på skogen, uten å finne noe. Dommer Egeland mente at vi måtte krype til korset og trekke mot hyttefeltet, og som sagt så gjort. Men før vi rakk så langt ut, var  Kira i fot, og fikk en liten blåhare på beina. Den luringen satte seg inn under ei hytte etter bare en snau halvtimes veijaging, den rakkaren. Vi lyste inn under hytta, men hadde ikke sjans til å få han ut igjen, der han satt fint mellom vedkubbene.

Vi slapp på nytt lenger opp i hyttefeltet. Det snødde, og troa var ikke helt på topp, da vi plutselig hørte et skikkelig beskrik. Ny hare på beina! Denne tok turen rett ned i veien, og presterte etter bare fem minutter å sette seg under nabohytta, bare tredve meter unna den forrige! Vi gikk etter, og så haren satt bare 2 meter inn under en veranda, men der satt den visst godt, og ville ikke ut. Dommeren fortalte at det var satt ut fem harer her i sommer, og det var disse vi hadde funnet i dag.

Tiden begynte å renne ut, men vi forsøkte oss ei siste gang litt innover i noen granlier, men uten hell. På vei mot bilen tok Kira ei runde ned til hytta hvor hare nr2 satt. Jeg gikk ned for å koble, men ble møtt av et beskrik, en blåhare med øremerke og en halsende finne bare tre-fire meter bak!

Som om ikke vi hadde hatt nok uflaks fra før denne dagen, så krøp pusen denne gang inn i ei steinur etter bare ti minutter, og jeg gikk og koblet. Kira markerte alle harene fint, både under hyttene og i ura. Nå avsluttet vi for dagen.

Klubbmester ble hamiltonstøver Kompis til Rune Sliper, vi tar av hatten og sender en gratulasjon!

Onsdag 7. desember:

Jeg, Rune og onkel Svein teiste til Tisland med Mikke. Det var kommet 7-8cm snø bare 24 timer tidligere, og vi var spente på om vi fant noe harespor. Vi spredte oss, og trålte enormt mye skog før Rune endelig fant spor. Jeg gikk vanvittig langt, og fikk sett både elgku med kalv og en tiur, før jeg gikk opp mot området sporene var, og hvor Mikke gikk på fot. Det ble et uttak ganske langt på dag, ei stund etter at jeg hadde fordøyd et herlig toast-måltid. Men dette var nok samme haren som Kira har jaget på, og slitt med, tidligere i høst. Den løper til et jorde, med bebyggelse rundt, og gjør ett eller annet lurt som bikkja ikke klarer å gjøre, og det endte med tap i akkurat samme område som for Kira. Neste gang poster vi ut før losen, tror jeg!

I dag, søndag, ble jeg invitert med Tor Martin og noen rådyrjegere på Espestøl, og takket selvsagt ja. Vi treftes på gården til en kar ved navn Ivar, og ble geleidet inn i stua hans hvor det var varm kaffe og smågodt på bordet. Seks mann og en drever var omsider klare, og i 10-tida slapp Tor Martin bikkja. Tinka begynte å støyte med en gang, men det gikk ei stund før dyret var på beina. Det turet tette fine runder, men på feil side av grensa, og langt fra oss poster.

Tor Martin melder på radioen at han er sikker på det er harelos, og jeg kan ikke skjønne annet jeg heller, når jeg ser på GPS-en hvordan dyret turer. Etter en liten time tar dyret ei større runde, før det kommer mot Tor Martin. «Det er rådyr! Tinka har rådyrlos!» lyder beskjeden på jaktradioen. Endelig et rådyr som turer fine runder!

Men det skulle ikke vare lenge. To turgåere synes los er himla spennende, og støkker dyret. Da er det gjort, og det er straka vegen avgårde for losen sin del. 3 kilometer fra meg ender bikkja opp, og da blir det bål og toasting. Tor Martin og faren kjører for å få tak i Tinka, som loser for livet nedover mot Mosby. Klokka er nærmere halv 2 når de kommer tilbake, og folk har noen ærender på gang, så vi tar kvelden i drittværet.

En kort dag, men allikevel en nydelig pause i eksamenslesinga. Nå skal det virkelig bli godt med 3-ukers juleferie snart!

RG Mikke slår til!

Det å ha fri hver onsdag, kan jeg trives godt med. Perfekt å reise ut en tur midt i uka, i tillegg til helgejakta. Førstkommende helg er det Norgesmesterskap for støvere, og (Sha)Kira skulle derfor få hvile i dag, før Rune Gjengedal stikker til Snåsa med henne til helga. Halvannet år gamle RG Mikke derimot, som er fra kullet etter Kira og Dixon til Kåre Usterud, var meget klar for en jakttur. Rune eier Mikke sammen med Anders Hodnemyr, og de virket ganske spente begge to på morgenen i dag.

Jeg og onkel Svein kjørte fra Øvrebø retning Byglandsfjorden i 7-tida på morgenen. Gradestokken var akkurat over på den blå siden, det var skyfritt og rim over hele bakken. Vi slapp Mikke i en traktorvei mellom to store granfelt da klokka tikket mot 9.

Vanvittig utsikt fra toppen av lia, utover Byglandsfjorden.

Til tross for at Mikke fortsatt er ung, var det snaut vi rakk å finne frem kaffekanna før beskriket kom, og haren var på beina! Han holdt det gående litt, men det ble litt tap og rot innimellom. Vi stod under ei stor, bratt hogstflate, og midt i et tap peker plutselig onkel oppover i lia: «Der var haren!» Det må ha vært 300 meter opp til der han mener å ha sett haren. «Og der er hunden!» Mikke svarer med et gjentak og begynner å lose igjen. Haren var ganske hvit ifølge onkel, det samme var den rimfrosne bakken.

Mikke fikk et lengre tap etterhvert, og jeg tok fatt på den bratte lia for å komme nærmere han. Men han gikk avgårde oppover lia, og jeg tok han ikke igjen før etter en liten time og et par hundre høydemeter.

Etter et par timer på tap, slapp vi han på nytt litt lenger inne i det ene granfeltet. Han søkte fint ut, og hadde ei god runde, og var bare femti meter bortforbi meg da jeg trodde han kom inn. Men nei, et enormt beskrik! Og haren kom hoppende på tvers av veien ovenfor onkel. Rått! Den gikk et godt stykke oppover i lia, og jeg fant en fin post utenfor et granfelt. Mikke holder utrolig godt trykk på denne pysen, tett og fin losføring hele tiden. Helt hvit bakke og ganske hvit hare gjorde at jeg ikke så haren, som har vært på vei rett mot meg, før den var på ca femti meter. Da hoppet den inn i et granfelt. «Haren kommer nedover mot deg,» sier jeg på radioen til onkel, mens jeg starter actioncameraet jeg har på hagla. Og så får jeg øye på en hvit ulldott som løper innimellom granene, 25-30 meter innenforbi meg. Hiver opp hagla, og skyter. Haren faller i smellen! Mikke kommer inn, helt vill og tydeligvis kjempefornøyd, bare et snaut minutt bak!

RG Mikkes første sørlandshare!

Rune og Anders hadde ei ukes tur nordover i landet i starten av oktober, og fikk da skutt en god del harer for Mikke, men dette var den første her nede på Sørlandet. Når man går langt og en haug med høydemeter først, og blir belønnet med enda et beskrik, og i tillegg får skyte haren, hva mer kan man be om?

All jakt er fantastisk gøy, men det er noe eget ved harejakten. Det å kunne holde seg i samme området og høre på losen er utrolig artig, man slipper maset etter å få koblet f. eks. en rådyrhund som stikker langt avgårde etter langveisfarende rådyr.

Om jeg fikk fallet på film, spør du? Neida, det lille kameraet sviktet meg nok en gang. Det klarte ikke lagre video i kulden…

Mer actionfylt rådyrjakt!

Etter fredagens suksess, med fire rådyrloser og ett fall, kunne vi ikke holde oss. Prøve oss igjen i dag, i samme området. Jeg var litt småskeptisk til at dyrene kanskje ikke hadde trukket inn igjen i terrenget, etter Milas herjinger på fredag. Cato derimot, var ganske overbevist om at det hadde trukket inn dyr igjen. Han hadde rett.

Vi ville følge samme oppskrift som sist, og jeg gikk mot den «nye» posten som ble testet uten hell på fredag. Det var en tett og fæl post igrunn, men det gikk en bred sti av et rådyrtråkk rett under den lille forhøyingen jeg satt på. Haglepost nummer en, men jeg hadde rifla. Det hadde vært frost i natt, og jordet jeg krysset på vei til post var helt frossent. Dog var det ikke så kjølig i lufta da jeg noen minutter over kl 08 nærmet meg posten.

Bare to minutter etter at jeg hadde satt meg ned, og gitt beskjed til Cato om å slippe hunden, raslet det i noen greiner. Til min store forskrekkelse kom det et lite rådyr hoppende i full fart rett mot meg! Idet jeg løfta børsa og tok av sikringen, stoppa det opp midt i et einerfelt, jeg kunne ikke se det engang. Og det var bare ca 10 meter foran meg! Jeg siktet rett foran eineren, klar til å la skuddet gå idet det tuslet fremover. Men det hadde ikke tenkt å bevege seg rolig. Det gjorde et himla byks rett mot meg, og idet jeg plystret, stoppa det og kikka på meg,  bare fem meter unna! Ett sekund etter det stoppa, smalt det, og det lille kjeet tok telling umiddelbart. Merkelig at det gikk alene, da vi ikke har skutt noen geiter i dette området.

Moro rådyrjakt!

Jeg vomma ut av dyret, og bar det ut til bilen med det samme, fordi Mila støytet på rådyrfot på andre siden av heia. Gikk så og postet i spranget Cato skjøt kjeet i på fredag. Mila var stille en periode, men plutselig smalt losen, et solid uttak bare noen hundre meter innenfor meg. Dyret kom mot meg, men svingte av og tok en kilometer avgårde i feil retning. Jeg beveget meg opp mot en hogstflate hvor rådyret hadde krysset. Og for første gang så lenge jeg har jaktet: Rådyret snudde og kom tilbake! Det lå ei tett, lita myr rett innenfor hogstflata. Her lå tåka tett, og sola stod rett i den, så det var totalt umulig å se gjennom. Og her kryssa selvsagt rådyret! Jeg kunne ikke se det, men hørte kvistene knakk da det beveget seg midt mellom meg og Cato, som bare satt med 2oo meters mellomrom. Temmelig uflaks, det gikk på akkurat de 10 meterne vi ikke fikk dekket!

Nytt slipp, og jeg postet i spranget jeg skjøt kjeet igjen. Nå ble det los temmelig fort, og det gikk rett over heia, mot Utsogn for de lokalkjente. Det bare fortsatte og fortsatte å ta ut. Jeg og Cato gikk etter, og på Grashei, en stor topp, stod jeg og peilet hunden nesten 3 km fra uttaket! Ikke noe turing i det hele tatt, bare en rett strek avgårde. Det luktet litt hjort, jeg så ferske hjortespor på toppen av Grashei. Dyret bare fortsatte og fortsatte avgårde, og vi fant ut at vi måtte komme oss tilbake til bilene og kjøre etter denne galningen. Mistanken om at dette kunne være en langveisfarende hjort, ble forsterket av hjortespor i gresset på vei ned fra Grashei. Da vi nesten var kommet tilbake til bilene, fikk jeg plutselig et signal på bare 1,96 kilometer på GPS-en. Mila hadde lagt av, og fulgte sine egne spor tilbake, etter ca halvannen times los. Fantastisk! Da ho kom inn, var det blitt såpass mye jaging og langt på dag at vi avsluttet. Veldig fornøyde, tross uflaksen på det ene losdyret.

En ting er sikkert; det mangler ikke på rådyr i år!

Mila måtte selvfølgelig bort og ragge litt i rådyret. Vakker drever!

Harejakt i tåkehavet

Action på harejakt, fikk en pyse i dag. Nesten hvit!

Endelig onsdag, og dermed en jakttur igjen! Jeg og onkel Svein bestemte oss for å stikke til Tisland med Kira. Må jo holde ho i form til Norgesmesterskapet neste helg! Vi gikk ut i 9-tida i tåkehavet på Tisland, og nordavind gjorde det temmelig kjølig i lufta, selv om gradestokken viste fem varmegrader.

Det ble lenge å vente. Etter en liten time med søking fant vi enorme mengder haredritt på ei myr. og satte oss ned i håp om at det kunne lukte litt her. Ganske riktig, her virka det å være fot. De neste 2,5 timene ble vi sittende på stolsekken og drikke kaffe, gomle sjokolade og vente på uttak. Etter en drøy time begynte Kira å gå ut av kjerneområdet, og jobbet seg rolig innover, Enda en drøy time etterpå, viste GPS-en en rett strek avgårde – LOS!

Jeg gikk innover mot uttaket, som var en halv kilometer unna oss, mens onkel ble stående igjen og poste her. Da jeg nærmet meg uttaket, hadde Kira reist etter haren innover i gal retning, men plutselig snudde de og jeg hørte losen. Taktfast, intens losing, i veldig god fart. Nærmere og nærmere. Jeg stod på en liten kolle, mens haren og Kira passerte hundre meter under meg, i et lite granfelt. Jeg gikk ned i dette granfeltet, og stilte meg i kanten av det. Det var her ho hadde fått ut pysen.

Så  tok haren ei lang, god runde ut igjen der hvor jeg hadde kommet fra, nesten en kilometer ut, før den rundet igjen og passerte onkel Svein på ti meter. Den kom så fort og brått at han ikke rakk å få opp hagla mot den.

Jeg stod klar, og plutselig var den en bevegelse et lite stykke innover granfeltet. En stor, gråhvit hare kom skrått mot meg. Det var ganske tett med småbjørker, men jeg fant ei åpen glenne hvor jeg håpet jeg kunne ta den. «Bang!» sa hagla, «JA!!» sa Kjetil, og «Voff! Voff! Voff!» kom det fra Kira, som nærmet seg veldig, og kom inn på fallet bare et par minutter bak. Ho var helt stuvill, og ragget storfornøyd i haren.

En stor, fin Tislandshare!

Fantastisk gøy med harejakt på sånne dager!

Norgesmesterskapet!

I dag og på fredag var vi ute på rådyrjakt. Homstean på fredag, og Stallemo i dag. Synonymt for begge turene: Rådyr på beina, men de fikk bli værende i skogen. Los har det blitt, men dyrene er for smarte, og gikk bare på poster vi ikke hadde bemannet. Ikke lett å overliste dem for tida. Hatt endel turer uten uttelling nå, føler bambi kan vise seg snart!

Men det har ikke bare vært sorgen denne helga. Kira har nemlig jaget hare som en helt på Distriktsmesterskapet denne helga, og ho og Rune Gjengedal har dermed kvalifisert seg for NM! Jeg tar av meg hatten og sender en gratulasjon!!

 

Rune, Kira og meg på harejakt i oktober 2009

Søndagstur etter rådyr

Etter mye jakting og lite uttelling ble elgjakta lagt på is på Homstean. Det er lite vits i å fortsette når man går over 12.000 mål og kun ser ku og kalv, som ikke er skytbart. Dermed ble det med en liten piggokse i år, og sju dyr igjen på de neste to årene.

Jeg og Cato, som skjøt storoksen i Laudal, stakk derfor ut for å forsøke å trimme rådyrene litt i dag. Cato har drever, ei nydelig svart tispe ved navn Mila. Ho er 1,5 år, og Cato fikk det første rådyret, en fin bukk, for ho rett før elgjakta startet. Tidligere denne uka har ho jaget på flere rådyr.

Mila, drevertispa til Cato. Kjempefin hund!

Mobilen min viste at klokka var 05:55 da jeg fikk melding av Cato, at nå reiste han fra Flekkerøy. Temmelig tidlig, han hadde visst stilt klokka to timer tilbake, istedet for en. Vi satte oss inn i en låve, tok en kaffekopp og ventet en halvtime på lyset før jeg labbet innover til generalposten. Han slapp bikkja, og det var ikke lange tida før Mila begynte å støyte litt, før det ble uttak, og full los oppover Mushomdalen, selvfølgelig feil vei i forhold til både meg og grense. Cato fikk tak i hunden igjen, og gikk litt lenger inn i skogen før han gjorde et nytt forsøk.

Nå forble det derimot stille en periode. Mila søkte litt rundt, og etter et par timer kom begge frem til posten min. Det stod altså ikke noe bambi over denne toppen. Etter en liten matbit, ville vi gjøre et nytt forsøk fra andre siden av terrenget, og det var ikke mange minuttene etter at Cato hadde forlatt generalen at det kom beskjed på radioen om at noe var på gang. Mila støytet allerede i bånd, og ble sluppet. Det ble full los, men ganske raskt tap. Cato fant en god dynge med harelorter, og konkluderte med at dette var Milas første harelos i det fri!

Etter dette gikk vi gjennom et siste lite drev, igjen uten kontakt med noe bambi. Sjelden vi har gått gjennom hele Grashei uten noe rådyr på beina, men jakt er jakt, og umulig å forutse.