I dag har jeg postet på to forskjellige hareloser. Begge harene lever fortsatt, men jeg fikk jo oppleve spenningen. Det må jo være en perfekt dag?
Klokken 07:15 rullet Passaten til Rune inn i gården her hjemme. Jeg og Ila hoppet på, og vi satte kursen mot Evje. Vel fremme oppsøkte vi hvert vårt granfelt, jeg med fem måneder gamle Ila og Rune med et par år eldre Mikke.
Jeg slapp i ferske harespor fra natten, mens Rune slapp i spor med litt snø i. Temperaturen var rundt fire-fem blå, det var overskyet og drysset litt snø i ny og ne.
To pyser på beina
Ila fattet umiddelbart interesse for sporene som gikk i alle retninger i granfeltet, og etter ei stund fant ho haren og begynte å lose. Dette er første gang hun jager hare i det fri, men hun har ikke fått mange sjansene heller. Med et glis om munnen la jeg patronene i hagla og hørte losen gikk innover, dessverre bort fra meg.
– Loser Ila? Synes jeg hørte noe i det fjerne! Mikke fikk forresten akkurat ut hare han også, sier Rune over jaktradioen.
Med en los på hver side har jeg en fin adventsmorgen i et vakkert granfelt. Det går nok ikke mer enn snaue ti minutter før valpen mister grepet på haren. Jeg trekker etterhvert ut mot tapet, hvor hun står på i et par timer. Da ser det ut til å være nok, og jeg kobler henne.
Bomskudd
Etter at Ila er koblet trekker jeg ned mot Mikke sin los for å poste litt. I et tett felt av smågran finner jeg raskt en streng hvor det ser ut til at både hund og hare har vært opptil flere ganger. Her blir jeg stående.
– Kjetil! Losen går mot deg. Vær klar! sier Rune på radioen.
Losen til Mikke har stort sett gått i et lite område på 300×300 meter. Jeg hører han godt, og losen kommer i full fart mot meg. Bombesikker på at jeg skal få sjansen til å felle årets første pys, tar jeg av sikringa. Det kribler. Men losen passerer tjue meter innenfor meg, uten at jeg ser verken hare eller hund. Jeg trekker inn til denne strengen og poster videre.
Plutselig smeller det oppe i lia. Kun ett skudd, noe som pleier å være et godt tegn på jakt.
–Jøss! Er det bare å ta av seg hatten eller? spør jeg.
– Nei, fyttikatta! Det ble en stjernebom på en halvdårlig sjanse. Plutselig satt haren bak meg, og jeg hadde store hansker og hagla på skuldra. Men det verste er at idet jeg skjøt, stoppet den så fint på 30 meter. Da jeg skulle skyte igjen, KLIKKA HAGLA!! svarer en lettere irritert Rune.
Det blir litt kluss etter bommen, men etter ei lita stund finner Mikke igjen haren og jager i et enda tettere område. Vi poster fortsatt, men uten å se mer til pys må vi koble hunden og reise hjem igjen, da Rune har et ærend han må rekke.
Nå leker yr.no med nervene til enhver harejeger. Det er i øyeblikket meldt 91mm nedbør i løpet av helga. Blir det kaldt nok, risikerer vi takk og farvel til hele jakta allerede. Fyttikatta…
Kroonmäen Ila, 5 måneder
kjetilsjakt.wordpress.com 