Langveisfarende hare

I dag morges reiste jeg og onkel Svein til Tisland i Marnardal for å jakte hare. 

Onkel Svein, Shakira og en voksen hannhare.

Litt over klokken ni slapp vi Shakira. Ho forsvant rett ut to-tre hundre meter.

– Hør! Hør! Er ikke det Kira? utbrøt plutselig onkel.

Jo, så sannelig var det ikke Kira som jaget, og det før vi i det hele tatt hadde rukket å se at det var fot.

– Herlig! Ho fant den utrolig fort. Den kommer sikkert bortover hit i grusveiene, sier jeg.

Men så skammelig feil er det lenge siden jeg har tatt. Haren reiste først åtte hundre meter i den ene retningen, før den var innom uttaket og la avgårde andre veien. Losen gikk ikke i nærheten av oss i det hele tatt. Derfor var det bare en ting å gjøre; begynne å følge etter.

Losen fulgte en grusvei langt innover, og vi endte opp med å poste to kilometer fra uttaket. Haren gikk frem og tilbake. Midt i et lite tap fikk vi besøk av en trivelig kar, Edvard, som bor like i nærheten. Han kom bort og snakket, og imens fikk Kira et voldtsomt beskrik i lia like bak oss. Jeg og Edvard stod i kanten av en grusvei mens losen gikk for fullt like ovenfor oss i lia.

– Se! Se der! sier plutselig Edvard og peker bortover veien.

Han lyser opp og smiler bredt. Hundre meter nedenfor har haren hoppet ut på veien, men løper ifra oss. Den var kritthvit og så stor ut, selv på så langt hold. Kira holdt trykket oppe, og vi hadde et håp om at haren kom tilbake.

Men etterhvert mistet hun den, og jeg gikk ned til onkel for å spise litt lunsj. Vi stod og vurderte hva vi skulle gjøre, og bestemte oss for å poste ut igjen. Jeg gikk mot posten min, men ble etter noen få skritt avbrutt av onkel.

– Kjetil! Kjetil! hvisket han.

Jeg snudde meg, og så til min store forundring at onkel hadde kastet opp hagla og stod og siktet.

– Hva er det nå han tuller med? tenkte jeg.

Kira hadde jo tap i en helt annen retning. Men jaggu var det ikke pysen, haren, jasen, hårrå´n (kjært barn har mange navn!) som hoppet så fint i det tette granfeltet. Og jaggu stoppet den ikke i ei lita glenne.

– Pang!

Haren lå på flekken, uten antydning til bevegelse. Verken jeg eller onkel skjønte hvordan den plutselig hadde kommet seg så nærme oss. Men Kira kom losende inn på fallet, 1,9 kilometer fra uttaket, og onkel var en stor, hvit hannhare rikere.

Bikkja koste seg med harehjerte, jeg spiste en kakemann og onkel feiret med en snus. Da kunne vi kjøre hjem, meget lykkelige alle sammen.