Harejakt i indre Agder!

I et vanvittig drittvær ble det dot for Mikke, denne gangen var det onkel Svein sin tur!

Jeg og onkel Svein fikk selskap av Tor Martin på harejakt i dag. Han hadde tatt seg fri fra jobb, for å bruke litt tid på skauen i Evje-traktene. Gislefoss hadde tross alt lovet oss sol. Men sola, den lot vente på seg!

Vi slapp RG Mikke i halv 9-tida på morraen, og jeg må nok innrømme at troa ikke var helt på topp etter nattens herjinger. Da jeg satte meg ned på stolsekken, begynte det å hagle! Og slik gikk det slag i slag, med regn, snø, sludd og hagl om hverandre. Null millimeter nedbør Gislefoss..?

Mikke løp rundt og herjet ei stund, før det plutselig blir los. Vi står og hører på han, og det høres ut som det tar avgårde. Jeg mister GPS-signalet på 1.3 kilometer, her er det tydeligvis bare å komme seg i bilen og ompostere.

Jeg ser Mikke har et tap, og da frykten for at han jager ulovlig vilt så smått kryper nedover ryggen, kaster jeg hagle og jakke og jogger innover skauen for å se hva dette er. Da jeg kommer inn i området han hadde et tap, har han fått ut igjen og gått mot et hyttefelt enda en kilometer unna. Tilbake til bilen bærer det. Nå pøsregner det, jeg er gjennomblaut, brillene dogger og jeg ser bittelite. Moralen ikke akkurat helt på topp, kan du si!

Idet jeg kommer ut igjen til bilen igjen, loser ironisk nok Mikke over myra jeg akkurat hadde vært inne til. Nå går det oppover i et nytt område, og jeg legger ut på ny tur.

Plutselig, når frykten for at han har syndet og jaget ulovlig vilt er på sitt sterkeste, kommer en kritthvit hare hoppende i andre enden av den store myra jeg er i ferd med å passere. FANTASTISK BRA! En enorm lettelse gikk gjennom kroppen da denne haren kom hoppende, helt vanvittig deilig!

Dette var ganske langt unna vårt jaktterreng, så hagla lå igjen i bilen. Men bare det å se en hvit hare på barmark, er rått. Mikke gav seg etter en lang, god los på denne haren, og kom opp igjen i uttaket, hvor vi koblet han.

Tidligere på dagen hadde onkel observert en hare som hadde trasket over en grusvei, så jeg slapp han på her. Cirka tjue sekunder senere var det los. Vi postet ut, og Mikke loste med bra trøkk. Mens jeg stod og snakket med Anders på telefon, fikk jeg plutselig øye på en hoppende snøball. Haren kom i lia rett ovenfor meg. Jeg stod i en asfaltvei og passet på i tilfelle haren skulle rote seg ned her, så ikke Mikke skulle få veitap og løpe rundt her. Redd for trailerne som stadig passerer der. Haren satte seg under ei gran bare tredve meter unna meg, mens Mikke nærmet seg. Haren satt og kikket rundt seg, og da Mikke var bare ti meter unna, skvatt den videre.

«Onkel! Haren kommer oppover igjen, mot deg!» sa jeg på radioen. «…Hare…vei…» var det eneste jeg hørte, mye susing i radioen. Haren hadde passert 60 meter ovenfor han, og gikk mot veien igjen. Jeg gikk lenger oppover i asfaltveien, bare for å være på den sikre siden.

«Bang!» hørte jeg. «Jeg fikk han,» kom det på radioen. «YESS!» svarte jeg. Utrolig deilig med fall etter så mye styr! En fin, hvit hare måtte bøte med livet da den la turen innom onkel.

 

Det åpnet kaotisk, men endte fantastisk godt. Alt i alt en vanvittig bra dag på heia, til tross for skikkelig vestlandsvær. Trodde nesten jeg var tilbake i Sogn og Fjordane et øyeblikk! Å se den haren må være et av høstens store høydepunkt, for da var jeg vanvittig skeptisk. 2 kilometer fra uttaket. Vanvittig hvor langveisfarende harene er for tida, det er helt vilt..!

 

Fin, mellomstor kritthvit hare!