Etter mye jakting og lite uttelling ble elgjakta lagt på is på Homstean. Det er lite vits i å fortsette når man går over 12.000 mål og kun ser ku og kalv, som ikke er skytbart. Dermed ble det med en liten piggokse i år, og sju dyr igjen på de neste to årene.
Jeg og Cato, som skjøt storoksen i Laudal, stakk derfor ut for å forsøke å trimme rådyrene litt i dag. Cato har drever, ei nydelig svart tispe ved navn Mila. Ho er 1,5 år, og Cato fikk det første rådyret, en fin bukk, for ho rett før elgjakta startet. Tidligere denne uka har ho jaget på flere rådyr.
Mila, drevertispa til Cato. Kjempefin hund!
Mobilen min viste at klokka var 05:55 da jeg fikk melding av Cato, at nå reiste han fra Flekkerøy. Temmelig tidlig, han hadde visst stilt klokka to timer tilbake, istedet for en. Vi satte oss inn i en låve, tok en kaffekopp og ventet en halvtime på lyset før jeg labbet innover til generalposten. Han slapp bikkja, og det var ikke lange tida før Mila begynte å støyte litt, før det ble uttak, og full los oppover Mushomdalen, selvfølgelig feil vei i forhold til både meg og grense. Cato fikk tak i hunden igjen, og gikk litt lenger inn i skogen før han gjorde et nytt forsøk.
Nå forble det derimot stille en periode. Mila søkte litt rundt, og etter et par timer kom begge frem til posten min. Det stod altså ikke noe bambi over denne toppen. Etter en liten matbit, ville vi gjøre et nytt forsøk fra andre siden av terrenget, og det var ikke mange minuttene etter at Cato hadde forlatt generalen at det kom beskjed på radioen om at noe var på gang. Mila støytet allerede i bånd, og ble sluppet. Det ble full los, men ganske raskt tap. Cato fant en god dynge med harelorter, og konkluderte med at dette var Milas første harelos i det fri!
Etter dette gikk vi gjennom et siste lite drev, igjen uten kontakt med noe bambi. Sjelden vi har gått gjennom hele Grashei uten noe rådyr på beina, men jakt er jakt, og umulig å forutse.
kjetilsjakt.wordpress.com 