Den siste harejakta…

Skuddårsdagen. Sesongens siste dag, da må man jo ut! Jeg, onkel Svein og min fetter Stian reiste til Finsland hvor vi møtte grunneier Vegard og hans datter på Skogli.

Stian, onkel Svein, Anne-Berit og Vegard.

Nok en gang var RG Mikke med for å ta seg av jagingen, men det viste seg at det skulle ikke bli lett. Mens vi satt blant einerbusker og gamle harespor og drakk kaffe, så det ut som Mikke gikk på fot. Like etter han stakk ut av kjerneområdet og fem hundre meter innover, over en topp. Vi fulgte på, sikre på at losen var i gang.

Onkel Svein nyter sesongens siste dag på harejakt.

De andre satte seg på toppen, mens jeg fortsatte helt inn til hunden. Her sirklet Mikke nok en gang rundt og rundt i et granfelt, mens jeg prøvde å bestemme meg for om det hadde vært uttak og tap, eller om dette var ny fot. Det var ganske utydelige harespor på toppen av skaren, men vanskelig å bestemme hvor gamle de var.

Jeg har fortsatt ikke blitt enig med meg selv om pys har vært på beina eller ikke i dag. Etter å ha herjet rundt i dette granfeltet i nesten to timer, fikk Mikke nok og søkte videre.

Mens vi fyrte opp bål og nøt siste dagen av årets harejakt, løp Mikke rundt og søkte veldig fine søk. Det siste var på kilometeren, og da tok han fatt på en traktorvei tilbake igjen. Her avskjærte jeg han, og koblet.

Vi kan ikke være like heldige hver dag, men RG Mikke har hatt en fantastisk sesong, med jaktchampionatet i boks før fylte 2 år.

Så nå går vi over i en liten sørgeperiode, i alle fall her på bloggen. Har fått orden på noe beverjakt, så neste oppdatering kommer forhåpentligvis til å dreie seg om den.

AE-Shakira og Belger du Nord Willy. En kjempekombinasjon?

Ellers blir det valpetrening neste høst! Til sommeren kommer det nemlig valp i hus, etter de to flotte finskstøverne du ser under. AE Shakira til Rune skal parres med Belger du Nord Willy til Espen Johannesen. Jeg skal ha en tispevalp, som Rune og jeg skal eie sammen. Dette ser jeg virkelig frem til, for denne kombinasjonen roses av de fleste harejegerne jeg har pratet med.

Harejakt i ville vesten

Fem hareloser, åtte skudd avfyrt, tre fall. Gjengen jeg delte ni måneder sammen med på Nordfjord Folkehøgskule er på harejakt!

Harejakt med hund er lite utbredt på vestlandet. Harer er det nok av, her er Lars, Andreas og RG Mikke med lørdagens fangst.

Det er fredag. Klokken rundet ni. Gradestokken lå rett rundt null. Skyene lå tett på himmelen, men nedbøren slapp vi unna. Knallhard skare. Tredve centimeter løssnø på toppen, men bare sju-åtte inni plantefeltet.

På vei innover traktorveien gikk 13 spente jegere. Jeg var elev på folkehøgskole i Gloppen i Nordfjord i fjor, og nå var det fjorårstreff. Det var en god miks av min gjeng med fjorårselever og noen fra årets kull som ble med på harejakt.

Elgjegeren fra Vegårshei, John Aage, med sin første hare.

Flust med harespor

Troa på los ble stor da vi observerte mange gamle harespor på vei innover den snødekte traktorveien. Etter noen hundre meter fikk jeg øye på et spor som så litt ferskere ut enn de andre, og slapp RG Mikke til Anders Hodnemyr og Rune Gjengedal her. Mikke fulgte sporet rett opp den bratte, grankledde vestlandslia i 300 meter, og her satt haren. Vi postet ut, mens losen gikk taktfast.

Et stort granfelt med en hare som turer fint innenfor det, og fjorten mann med hagle rundt. Utradisjonelt, men spennende for alle og enhver. Halvannen time etter uttaket, smeller to kjappe skudd. Tyst på radioen. Halvminuttet går før enda ett smeller.

“Haren ligger her,” kom det fra årselev John Aage på radioen. Det viser seg at fjorårselev Mads står bak de to første skuddene, som var bomskudd.

Godgjeng på harejakt!

Hare med englevakt

Etter å ha fyrt opp et pølsebål og fylt opp magen, slapp jeg Mikke nedenfor et nytt granfelt i håp om at han søkte opp til dette. Håpet ble innfridd, og etterhvert gikk også denne losen. Det var både langt og bratt opp til dette granfeltet. “Førstemann som går opp, skyter hare,” sa jeg til de andre.

Lars (som dere husker fra harejakt i Eiken med Kira og Mikke) var først oppe. Mikke hadde jaget bortimot en time, da det smalt fra Lars. Dette endte dog med et kort gjentak, før dødtap. Litt hold var det, men at den haren løp videre er fortsatt et mysterium.

Dag to – enda bedre!

Lørdag sviktet årselevene, så da reiste Lars, Andreas, Henning, Petter, Sebastian og jeg inn til det samme terrenget. Etter

Andreas skjøt hare i Hyen i fjor også, men dette er første i los.

frokost på Rimi ble vi litt seint ute, men da klokka rundet halv ti slapp jeg Mikke i det samme, store granfeltet som i går. Gradestokken lå rett rundt null, og det begynte å snø kraftig i morratimene.

“Hør! Hør!” utbryter stipendiat Sebastian. Losen er i gang, uttak bare femti meter fra der hvor gårsdagens døde pyse satt. Vi gikk innover i terrenget og postet ut på de samme postene som i går.

Denne haren turer tett og fint, men lite på de samme stedene. Mikke jager veldig bra i dag. Veldig bra trøkk, han ligger nærme haren!

Losen går i en time, før skogens stillhet brytes av et hagleskudd. Andreas mestrer posten hvor gårsdagens bomskudd smalt, og hare nummer to for helga er et faktum. Mikke lever fint på 37 grader varme organer!

Revansj for Lars

På vei til post mente jeg at jeg så noen ferske harespor langs veien. Vi gikk tilbake til disse, slapp Mikke, og satte oss ned for å spise. Mens jeg stod i telefonen, ropte plutselig Henning: “Kjetil, hør! Det er los igjen.”

Ville tilstander på vestlandet! Vi stod og hørte på losen litt, før Lars, Sebastian, Henning og Petter postet ut. De kjører stein, saks, papir om å poste i uttaket, og Lars vinner.

Tålmodighet lønner seg. Lars får sin deilige revansj!

Jeg og skytter Andreas gjorde opp et losbål og nøt denne losen. Mikke jager tett og tapsfritt, med bra mål. Gøy å høre på!

“Bang! Bang!” To skudd har pleid å være et dårlig tegn. “Haren løp videre ned mot dere. Er to hull i trærne her, gitt,” sier Henning.

Mikke jager heldigvis videre, og viser ikke antydning til å slite etter bomskuddene. Sebastian ser haren flere ganger, men den krysser på for langt hold hver gang.

Halvtimen etter smeller det nok en gang. Det høres ut som det kommer fra uttaket, og Lars som står der har ikke radio. Jeg går ned, og Lars roper at haren ligger.

“Jeg hørte lydene fra bålet deres, og lurte på å stikke opp til dere. Haren har jo ikke vært i nærheten her. Men så plutselig kom den hoppende,” forteller Lars.

Fjellhare

Vi er storfornøyde hele gjengen, og det nærmer seg noe opplegg på skolen. Vi er tross alt på en gjenforening arrangert av folkehøgskolen. Men jaktlysten til både Mikke og oss er stor, så vi slipper ei siste gang i granfeltet hvor gårsdagens mysterium fant sted.

Mikke gikk lenge på fot, så lenge at Sebastian, Henning og Petter satte seg i bilen og kjørte hjemover. Lars, Andreas og jeg stod igjen, klissvåte av den bløte snøen. Mikke fikk ut denne haren også, men den gikk rett til fjells, faktisk så bratt at Mikke ikke klarte å komme seg opp. Dermed ble det en labbetur på 100 høydemeter i ei stupbratt li for å få koblet…

Det var ei fantastisk helg, både jaktmessig og sosialt. Takk for turen, alle sammen!

 

This slideshow requires JavaScript.

Lite jakting for tiden…

Jeg har praksis for tiden, og jobber med nettavisen Sørnett. Dermed blir det liten tid til jakting. Jeg har derimot fått lurt inn en halv dag på harejakt med Øystein Jensen, og det ble det et par saker ut av. Disse kan leses på sørnett.no:

Populære utlendinger – Finskstøveren i vinden

Kan jeg skyte haren? – 4. klasse på harejakt

Øystein Jensen, ildsjel i harejaktmiljøet.

Lars første hare!

“Lars! Mikke loser for livet, retning deg! Bare vær klar!” sa jeg på radioen. Lars svarte med et smell…

Tidligere i uka ringte Lars, min kjære Nordford-kamerat, og lurte på muligheten for noe harejakt i helga. Jeg ble selvsagt ekstremt gira med en gang, etter at jeg var der med Kira og hadde los i fire og en halv time (http://kjetilsjakt.wordpress.com/2011/12/18/drommelos-i-vakre-omgivelser/).

Fredag kom det melding om at Lars var på plass på gården, og han meldte om drømmeføre. Det betydde bart i granfeltene, og knallhard snø med en centimeter løst oppå.

Vi trengte ikke gå langt i morges, før vi fant ei lita åpning med masse harespor og beitinger. RG Mikke ble sluppet. Etter tjue minutter på fot maks 50 meter fra oss, smalt plutselig losen! Lars hadde aldri skutt hare før, og skulle selvfølgelig få muligheten i dag.

Jonas, lillebroren til Lars, som er 14 år og klar for jegerprøvekurs i vår!

Mens vi står og diskuterer hvor han skal poste, kommer jaggu haren hoppende mot oss! En stor, hvit hare setter seg bare tjue meter ved siden av meg, men med Lars på andre siden, med hagla på ryggen. Han gjør et forsøk på å lure hagla av skuldra og snike seg rundt meg, men harepys merker det og setter full fart tilbake i det trygge granfeltet sitt. Lars’ lillebror, Jonas, mobber storebroren som ikke er klar når haren kommer!

Losen gjaller ei stund i lia, og Lars poster i kanten av en snødekt traktorvei hvor haren har krysset flere ganger. Jeg gikk etterhvert opp på en ås redd ovenfor, for å høre losen bedre. “Lars! Mikke loser for livet, retning deg! Bare vær klar!” sa jeg på radioen. Lars svarte med et smell…

Lars med en stor, fin hannhare. Jonas og Mikke er også storfornøyde. Sinnsykt gøy, etter en veldig fin los!

“Haren så først ut til bare å krysse veien nedenfor bakken, men så vinklet den mot meg. Akkurat da den var midt i bakken, kunne jeg ikke se den, men så kom de svarte ørene til syne, og da hele haren var synlig, skjøt jeg. Den datt i smellen!”

Vi gikk videre, og Mikke stakk rett ut på søk mens vi fyrte opp et lite bål. Mens vi satt her og koste oss, kunne vi etterhvert konstatere at det var ny los!

Det var allerede blitt ganske langt på dag, og etter å ha fortært toast og pølser beveget vi oss mot losen, som gikk ca 700meter ovenfor oss. Vel halvveis så vi mye ferske rådyrspor, men da vi kom til losstrengen, stod haresporene fint i snøen, med hundespor i. Mikke hadde et tap da vi kom opp, så vi satte oss til med litt kaffe og ventet på at han skulle finne den igjen.

Jonas gjør opp losbålet!

Mikke fant igjen haren, men den ville dessverre feil vei og ned mot noen traktorveier. Vi gikk etter, men her var det øverste laget plutselig skarp, farlig skare. Den, sammen med det at det var mørkt om en halvtime og vi hadde halvannen kilometer i luftlinje til bilen, gjorde at vi koblet Mikke og rundet av for dagen.

Lars var kjempefornøyd, jeg var kjempefornøyd, og det samme var Rune og Anders. En bedre søndag, nei det får man ikke!

Snøstamping uten los

Anders Hodnemyr (bilde under) og jeg reiste i dag til hans terreng litt sør for Evje, med han og Rune Gjengedals RG-Mikke. Vi var ganske tidlig ute, og slapp da det hadde lysnet, i harespor. Losen lot vente på seg, mens tåka lå tett, og selv om vi prøvde selv å følge sporene litt, ble det ikke noe uttak på denne foten. Tåka lå tett, det var så hardt inni granfeltene at vi mistet sporet, og Mikke lukten, av sporene.

Vi forflytta oss lenger opp på heia, og ned ei bratt li hvor vi sank til lårene i snø. Trugene lå igjen i bilen… Harespor fant vi langt til skogs, men heller ikke her ble det noe losing. Det nærmet seg skumring før vi koblet og måtte stampe oss ut til bilveien, og gå rundt hele åsen vi hadde jaktet i for å komme til bilen igjen.

Mikke jobbet veldig bra på sporene hele dagen, tross en lang og hard dag i går, bare synd at han ikke får haren på beina. Nå blir det intensivt med skole, praksis og jobb fremover, så historiene vil nok dessverre komme med lange mellomrom…

 

Anders med to av tre harer han felte på samme dagen for Mikke i Nord-Norge tidligere i sesongen!

Harejakt på Tisland

Kong Vinter lar vente på seg, så da reiste jeg, Tor Martin, Rune og onkel Svein med RG Mikke på harejakt. Vi splittet oss for å finne spor, og Rune meldte ganske fort om at han slapp Mikke i harespor. Jeg rakk snaut svare han, før Rune igjen kom på radioen: “Nå skreik an!” Uttaket var et faktum, med andre ord.

Losen gikk lenge, med en god del tap innimellom. Det var vanskelig å poste på, og det ble ikke bedre da satelittsignalet forsvant helt fra GPS-halsbåndet. Rune og jeg gikk opp på en stor topp, og hørte Mikke i det fjerne flere ganger. Det var langt på ettermiddag, og nærmet seg mørket, da losen tok en langtur, og vi måtte pent vente til månen skinte før Mikke kom tilbake på losstrengen, vel åtte timer etter uttaket.

Skal selvsagt nevnes at det var nok mer tap enn los i dag,  men Mikke stod på og viste aldri tegn til å ville gi seg, selv om føret åpenbart var vanskelig.

Årets siste rådyrjakt

Lille julaften. Rådyrjaktas siste dag. Espestøl var plassen, og Tinka var klar igjen etter gårsdagens kaotiske ferd på Ilebekk.

Vi møttes klokka 9 på gården til Ivar, grunneieren. Han serverte kaffe i stua først, og vi fordelte poster og kom oss etterhvert ut i skogen.

Min post i dag. Fin plass å sitte med den hvite vintercamodressen...

Tor Martin var igjen hundefører, og slapp litt over klokka var 10. Bare et par minutter etterpå begynte Tinka å støyte, og det gikk straks over i full los. Garantert rådyr! Grepet om rifla ble strammere, og jeg hørte hunden i det fjerne. Losen slo ei runde og tilbake mot Tor Martin, men skeia ut og la plutselig veien over mot heiene ovenfor Mosby. På 3,12km forsvant signalet, og Tor Martin tok med faren Tor Arne for å koble bikkja.

Her koste vi andre oss med bål og toast, mens vi ventet på Tor'ene og hunden.

Det drøyde ut før vi hørte noe mer, og litt over 12 fant de andre ut at det var nok, så vi tuslet hjemover. Tor ringte senere, og hadde fått koblet hunden, men for sent til at han ville ut noe mer. Jeg var innom og kjøpte ei julekake fra Moseid bakeri(hvor jeg forøvrig jobber som sjåfør), trøstespise litt nå som rådyrjakta er over…

Så nå er rifla grundig pusset og satt i våpenskapet i påvente av at skytebanene åpner igjen. Hagla derimot, den satser vi på at har et par måneder med harejakt igjen i år!

Rådyrjakt på skareføre

I dag reiste jeg, Tor Martin og dreveren Tinka til Øvrebø for å jakte rådyr. Da vi kom opp hadde det snødd i løpet av natta, mens det falt isregn nå, og det hadde dannet seg et lite skarelag oppå. Føret var ganske stygt, men ikke så galt at Tor ble for skremt.

Min post for dagen. Fin, åpen hogstflate hvor bambi ofte krysser!

Det var ingen spor å se før vi slapp, og det lot vente på seg før det skjedde noe særlig. Tinka jobbet iherdig på noe gammel fot rett ved ei mindre elv, men det var under skaren og snøen, og Tor måtte ned og hente henne for å få ho med videre i drevet. Han gikk videre, og kom helt frem til meg uten å ha sett annet enn mårspor. Tinka slo ei runde opp bak posten min, mens jeg og Tor planla pølsegrilling.

Plutselig hørte vi litt støyting fra Tinka, og ho forsvant avgårde i et forrykende tempo. Det ble noen tap ganske fort, og vi var begge overbevist om at dette ikke kunne være rådyr, for det holder en drever lett trøkket oppe på. Men dyret gikk utover, og da det nærmet seg veien begynte vi å gå utover, ganske fort.

Nesten ute ved veien ser jeg en bevegelse, og i neste øyeblikk kommer jaggu bambi hoppende i traktorveien, rett mot oss! Både meg og Tor hiver opp rifla, og plystrer det vi er mann om, men det vil ikke stoppe. Tette og hoppende rådyr er ikke en grei kombinasjon. Med hagle hadde det falt…

Tor går ut på veien for å koble Tinka, men ho har sannsynligvis bytta dyr og hoppa over på dette rådyret, for det er nok ikke det ho jaget på tidligere. Dermed kommer ho rett mot meg, som står her hvor rådyret kom. Tinka kommer, og jeg setter meg ned på huk og roper på ho for å koble. Ho kommer rett mot meg, men to meter foran hiver ho seg avgårde etter rådyret. Jeg hiver meg etter, men har ikke sjanse mot en smidig drever. Vi ser losen går over to islagte vann, og vi er livredde. Tor sparker hælen i isen, og den gir etter…

Vi må derfor gi opp rådyret, som bare tar rett ut, og kobler nærmere tre kilometer avgårde. Tinka står fast og kommer ikke over ei elv, så her får vi tak i ho. Tor må vasse med vann til knærne for å få ho over elva.

Julehare for Mikke

Utrolig artig å skyte juleharen etter en vakker finnelos!

Planen var egentlig rådyrjakt i dag, men når snøen lavet ned og Anders Hodnemyr ringte og ville på harejakt, ble det for fristende. Han eier Mikke sammen med Rune, så vi tok med rådyrjeger Tor Martin og reiste innover mot Evje.

Vi måtte gå et stykke for å komme opp til terrenget, i og med at veien vi har pleid å bruke ikke brøytes om vinteren. Vi slapp Mikke og satte oss ned, uten å ha sett noe harespor. Bare noen minutter etterpå så det ut som det var fot, og plutselig ser jeg haren krysse veien nedenfor oss! Mikke kom ikke mange minuttene bak. Denne haren reiste først noen hundre meter, før den begynte å ture fint.

Det gikk nok nærmere en god time før jeg og Tor Martin fikk surret oss ned til losområdet, mens Anders gikk ei runde i heia for å kikke etter mer harespor. Da vi kom ned jobbet Mikke iherdig, og haren hadde krysset veien flere ganger. Den tok en liten tur avgårde utover mot noen myrer, før han kom tilbake igjen. Her gjorde haren noe lurt Mikke ikke fant ut av.

På vei mot losen kom jeg over et nattbeite fra en annen hare, så Anders slapp Mikke på de sporene. Og los ble det. Haren ville ture i samme område som den andre, så dette ble veldig spennende! Flere ganger gikk losen i nærheten av oss, uten at vi fikk sett haren.

Tor Martin, som ikke har skutt hare i skikkelig (støver)los før, står sammen med Anders. Rådyrenes skrekk er klar med sin nyinnkjøpte sideligger i kaliber 20,  men haren lar vente på seg. Etter ei lita stund får Anders øye på haren, men det er for tett og langt til at Tor kan få skutt.

Anders hadde glemt GPS-en i bilen, så han låner min og dirigerer oss på post over jaktradio. Det ender med at han selv får haren fint forbi seg på 10 meter! Jeg hører losen rett rundt meg flere ganger, og ser ofte Mikke komme losende, men sliter med å få øye på den kritthvite haren. Etterhvert fant jeg et tråkk hvor losen hadde gått tre ganger allerede, og stilte meg opp der. Mikke har et lite tap på toppen av heia.

Sola skinner på toppene rundt oss, idet Mikke skriker til igjen. Veldig nærme, og rett mot meg! Jeg gjør meg klar og holder hagla i hendene. Det er ganske tett og fælt inni den skråningen jeg står i. Plutselig kommer haren hoppende i et vanvittig tempo. Jeg hiver opp hagla, og han stopper akkurat samtidig, ca 25m fra meg. Det smeller fra Exxo’en min, og i neste øyeblikk ligger haren! To timer og tre kvarter etter uttak, måtte den bøte med livet. Mikke kommer rett bak, under minuttet bak, og går rett på haren.

Mikke kommer inn på fallet:

Anders måtte stikke hjemover, men jeg og Tor Martin tok med oss Mikke og labbet ei lita runde til, og lot han søke litt. Det begynte snart å mørke, så det ble ikke lenge før vi spente på trugene igjen og trasket ut til bilen.

Nydelig dag på skogen!

Drømmelos i vakre omgivelser

Lars på harrytur til Sverige i april!

Endelig en jakttur igjen med Nordfjord-folk! Jeg og Lars har snakka om harejakt på gården hans i Eiken i flere uker, men sist gang slo han likegodt skuldra ut av ledd for å slippe, så det ble utsatt litt. Men i dag tidlig klokka 7 dukket han opp i Vennesla, og vi kjørte sammen til Eiken. Fikk lov av Rune, på selveste bursdagen hans (grattis!), å ta med Shakira i dag, så vi så skikkelig lyst på det.

På fredag var jeg og Anders Hodnemyr ute med Mikke i Evjetraktene en tur, men da snødde det tett og Mikke fikk ikke ut noe. Derfor var troa god i dag, vel viten om at det lå sporsnø oppå skaren i Eiken!

Klokka tikket over 9 før vi slapp. Haresporene stod tett i den store granlia. Inne i granfeltene var det bart, mens i det åpne var det ti centimeter snø på bunnen, knallhard skare, og fem centimeter løssnø på toppen.

Lars peiler Kira, like før uttak!

Det var mye harelukt så det ut som, og Kira gikk rolig og prøvde å nøste opp dette. Sporene kunne være opptil et par-tre dager gamle. Vel to timer senere kom det et enormt beskrik bak oss. Haren turte vanvittig fint, og vi postet ut. Jeg i en snødekt traktorvei, og Lars i uttaket.

Flere ganger gikk losen forbi i nærheten av oss, men vi fikk ikke sett haren. Haren krysset femti meter over meg, jeg gikk opp der og postet, og den krysset igjen der jeg stod i stad. Ikke helt tur…

Etter vel tre timers los, fikk jeg se haren, men den kom i full fart på seksti meter. Den turte fint hele tiden, og var snaut mer enn 350 meter unna oss. Losen gikk nesten i ett, bare avbrutt av noen småtap da det gikk et høyt sauegjerde midt i terrenget som ho slet litt med å krysse noen ganger.

Etter 4,5 timers losing hadde mørket satt sitt preg på Eiken, og vi fikk koblet Kira, selv om det ikke var tvil om at ho ville være i skogen og jage lenger. Jeg tror dette er den beste harelosen jeg har vært med på noensinne!

I mangel på dødtid og bål måtte vi avslutte dagen med en snaddeloff på Finsland. Det smakte!

Drømmelos i drømmeland, men harefall ble det bare i drømmene!

Her kryssa haren opptil flere ganger, etter at vi hadde postet ut!